Wednesday, March 10, 2010

Found this...

Det er rart å gå gjennom gamle ting... Fant denne i en av mappene mine fra Amerikaturen:) Minnene strømmer på...





USA – LA

Sitter på bussen, flybussen for å være eksakt. Klokken er 00.31, og jeg er på vei til flyplassen. Det er møskt i bussen, nesten ingen mennesker. Jeg hører hjulende trille med en lyd som om en lydløs rakett flyr gjennom vinden, i ny ig ned hunper bussen på den knudrete asfalten.

Her i California er det mye dårlige veier. Påvei til Santa Monica, trodde jeg jeg var tilbake i Boliva, det eneste forskjellen er at i Bolivia har bussene støtdempere...

Det er så provoserende å være her i dette rike, flotte, drittlandet. Det første som møtte oss var en hjemløs man som fortalte om sin skjebne. Han var på vei til sin søster som ikke lenger ville ha hans kontakt etter hans hjemløshet (kan du tenke deg!?)  For noen uker siden, hadde han ikke lenger penger til å betale ned på firmabilen, han også bodde i. De kom, tok bilen. ”I asked for money for the bus”, sa mannen sørgelig, som om minnet var like klart foran ham som det øyeblikket det skjedde. Han snakkte lenge, han hadde sikkert ikke for mye sosialisering med andre enn de mange forskjellige menneskene på homelesscenteret han nå dessverre bodde på. Det er mange skjebner, har møtt på mange.

Da vi dro for å besøke Siri, Daniels venninne i Berkley (hvor hun studerer) San Fran. Fortalte hun også om en mann som så helt normal ut da hun kom der, men som hadde forandret seg over tid. Hver dag stod han foran butikken eller vaskeriet, hver gang ble han skitnere og skjegget var lenger. Han spurte henne aldri om penger, han bare stod, kanskje for varmen, kanskje for selskapet av forbigående mennesker...

I begynnelsen følte jeg meg litt irritert, som om jeg satte meg inn i en norsk situasjon, da jeg tok meg selv i å si at alle kan jo få seg en jobb om de vil, trakk jeg fort tilbake konklusjonen å begynte å tenke litt. Hvordan er egentlig ting her? Etter store økonomiske problemer i verden, er det ikke lett her i USA, eller skal jeg si lettere. Nå skal ikke jeg late som jeg vet alt om USAs system og økonomi, men jeg trekker tråder fra det jeg vet..

Etter nå snart to uker med nøye observasjon og couchsurfing (sofasøking, bor hos lokale mennesker gratis) har jeg fått med meg en liten del.

Her er det mye DRUGS –santa cruz
Her er det sekulært – mexicans and whites
Her er det regler – bot på rødt lys
Her er det amerikanske mennesker – ja..høylytt
Her er det mye mat - eat all you want
Her er det Engesk/spanske skilt! Daniel mener dette må være den beste måten å lære spansk på. ” me får jo gloser kver dag”
LA- blæ
NY? $$$ ???

Kjente varmen i Santa Cruz. Desperate som vi var satte vi gang, meldte oss in i couch surfing og hospitality club og sendte en haug med meldinger til mennesker i santa cruz. Vi viste verken når daniel skulle få sin tattoo av den kjente adam barton, eller helt hvor... Ingen problem, vi er jo i santa cruz. Heldige som vi var om vi inn i USA etter spekulasjoner om både karantene og alt mulig vi trodde USA kom til å finne på med denne svineinfluensaepedemien on the run. 

Nei der kom det en liten pause gitt, måtte bare av bussen, en liten gåtur til en annen byggning for å ta heisen opp til andre etasje og tulle meg i mitt fleecteppe, ta på meg masse klær og legge meg ned på den harde kalde metallbenken på den mørke flyplassen. Ja, ja dette hadde jeg gjort før  og verre var det uten teppe. Gutten på nabobenken skjever, jeg kan høre det til min benk, av og til kommer det små stønn av frysninger, mine egne minner kommer tilbake. Jeg setter meg opp, leter litt i sekken etter flere klær og gir ham teppet mitt. Han tuller det rundt seg med glede, den blåfrosne huden som kun er dekket med en singlett kjenner varmen strømme. Da jeg våkner noen timer etter, ligger teppet godt brettet over meg og gutten er borte..

Sitter på gate 49A, er på vei til NY, nå har klokken passert 05.57. Folkene rundt meg spiser, skriver, leser aviser og kremter... Kanskje de alle frykter for svineinfluensa, bekymrer seg over aksjer eller rett og slett bare skal kose seg. Nei jeg tror de er bekymret, de fleste har på seg dress og fine klær. Alle med fine klær og dress, bekymrer seg. Mange gedigne mennesker her, ”kremt” slutt å spis! De spiser jo hele tiden. Vedder på at mannen foran meg i XXXL sjorte bestilte all-you-can-eat-pass i går på universal studios. Æsj.

Så NY ja, et nytt kapittel, nei egentlig ikke. Nå skal vi jo bare hjem... tre dager med trasking og masse venting på flyplassen.. fant nettopp ut at jeg må vente i mangfoldige timer når jeg skal hjem. Daniel, nei, han fikk forandre billetten – sucker! Ja det blir meg...

Sitter igjen med gode minner fra California. De beste minner - definitivt fra Santa Cruz!




Good times!! :p

No comments: