Friday, May 8, 2009


Så da var vi endelig i Mexico. Selvfølgelig må vi bare oppleve en "verdensepidemi." En verdensepedemi, hva en det er. Alle aviser hjemme i Norge og rundt i resten av verden, førstesiden.. Ny verdensepidemi, verdens helseorganisasjon møtes i Geneve for krisemøte.. joda jeg er i Mexico.. her sies det at dette kun omhandler Mexico city og at det kanskje er lettere å bli smittet i La..selvfølgelig er det Mexico som får skylden. Det er alltid slik, de store nasjonene kan jo ikke få skylden for en (kanskje) verdensomspennende epidemi..

Ææææææææ

Så da har vi kommet oss til Playa del Carmen, de norske studenters kjære hjem. Dette var den eneste plassen jeg sa jeh IKKE ville til. Det er faktisk helt greit her, greit for de siste dagene i alle fall. Her kan jeg få kjøpe meg noen hengekøyer og kose meg litt. Litt sol på kroppen skal også bli godt. Å slappe av har det ikke blitt for mye av. Her i Playa del Carmen vil jeg oppleve: absolutt ingen ting. Jeg vil sitte på en gate kafé å kikke på de mangfoldige turister, jeg vil ha massasje og ligge på standen.. ok så dette handler kun om 2-3dager, men still.. jeg skal jo faktisk snart ut å oppleve igjen... LA. Hollywood, Las Vegas, hairextensions osv. Å gud, det skal bli så deilig å komme tilbake til sivilisasjon! I går kjøpte jeg sminke å øvde meg på å ta den på. Det var som en ny verden jeg ikke hadde sett på lenge. Lurer på hvordan det skal bli å ta på meg jeans...

Siden sist jeg skrev har vi beveget oss raskt over mange landegrenser. Fra Panama, dro vi tilbake til Costa Rica. Det ble mye surf i Santa Theresa, deilig.

Etter et ganske hektisk farvel fra Santa Theresa dro vi til Nicaragua. Her var vi bare to netter for å leke jackass. Ja det var faktisk det vi var. Vi tok med oss et trebrett opp en aktiv vulkan. Fra toppen rant vi ned to og to i kappløp på asken... Ja jeg sa det var dumt, og dummere er det du fatter å slår deg, flyr over ditt dumme lille trebrett, renner ned med ansiktet i spissen til du endelig stopper med så mye sand i munnen at du nesten ikke kan puste. Om du også ønsker være like dum, var da dette altså Cerro Negro vulkanen i Leon (verdens største dritt by med kun norske...).

Endelig kunne vi dra fra Leon og videre rushet vi to landegrenser på en dag (Nicaragua-Honduras-El Salvador), til vi endelig var i etterlengtede El Salvador. Først en natt i hovedstaden, (som kun var en amerikanisert whatever by). Dagen etter dro vi videre en time fra byen, til kysten. Jeg hadde sett frem til de store fantastiske perfekte høyrebølgene her... Hm.. kanskje jeg ombestemte meg en smule da jeg fikk se disse nøye omtalte bølgene som i alle fall var fem ganger større en meg. Jeg gikk da ut, jeg prøvde denne vaskemaskinen av bølger. Etter et røket leash og en evig lang svømmetur mot strømmen med surfebrett-nesten-krasj stadig vekk, var jeg ferdig. Vi dro dagen etter, på tross av en meget koselig familie med mange unger og god maistortilla.


















Daniel lager mat på kjøkkenet













Datteren til husverten poserer litt i klesvasken


Neste stopp var over enda en landegrense til Guatemala. Første stopp (langt på kveld) ble Antigua. Det beste minnet fra denne byen er nudlene jeg spiste, deilige sterke nudler med tofu, det var bare så utrolig lenge siden jeg ikke hadde spist ris og bønner! Deilig! Mitt andre gode inntrykk var det søte markedet midt i byen (dag 2). Vi hadde ikke planlagt mye, vi bestemte oss for å bare spasere gjennom det vesle markedet. Der gikk vi da, jeg og Daniel. Markedet minnet litt om det i Lima. Alle mulige slags gjenstander. Det jeg egentlig lette etter var MAT. Selvfølgelig mat, alltid. Tekstil butikk eller tekstilbutikk. Vesker, smykker, armbånd. Alt hjemmelagd. Jeg elsket det. Endte etterhvert opp med en veske, to armbånd, to små dukker og noen herlige samtaler med menneskene som jobbet der. Det var så fredelig, jeg kjente en indre ro der jeg gikk. Snakket spansk, følte at jeg slappet av i denne byen. Der! Rett foran oss! MAT. En liten benk, en dame bak en liten disk som var satt sammen av to bord i forskjellig høyde. Sønnen hennes løp rundt beina hennes mens han gomlet på en vannmelon. Her vil jeg spise! Så vi satte oss da, på denne litt trebenken. Der satt vi å spiste taco med guacamole, maisuppe og noe som kan minne om potestappe, men det er mais. Vi koste oss, det var kjempe godt. Alle lokale kom der for å spise. Vi satt å snakket og fikk smake på alt det den koselige damen solgte. Etter en stund betalte vi en bitte liten sum (fra min fine nye lilla veske) og dro videre, glade og fornøyde.
































Må få lov å dele denne nydelige soloppgangen med dere! Det var det første jeg fikk oppleve av Antigua i dagslys, fantastisk vakkert! (tatt fra hostelets takterrasse min første TIDLIGE morgen)



"Morgenstund har gull i munn"



Slitne etter all reisingen dro vi likevel rett på vulkantur neste dag (også dag 2, litt senere på dagen..). Det skjer når man er under tidspress. Så fantastisk! Vi gikk en god stund gjennom skog og sand før vi kom til foten av vulkanen. Det var rart hvordan vulkansteinen forandret seg på vei opp. Først var den ganske lik en vanlig svart, og etterhvert ble den mer og mer metallisk på en måte. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble steinene varmere og mer porøse, det var ganske skummelt å gå opp, steinene var sylskarpe. Mange begynte å blø på beina idet de skrapte seg på steinene. Jeg så orange lava i de små sprekkene mellom steinene. Plutselig kunne jeg se hele elven av lava. Wow, for et syn. Jeg fikk også grillet marshmellow på lava! For å lage et lite facebook ”ive been there” bilde, (som vi alle liker så godt) hadde vi også et liten fotoshoot oppå vulkanen. Det var så varmt at jeg følte ansiktet mitt smeltet. Skoene smeltet litt under og alle som la sine gåstaver ned, fikk ta med seg ned noen havstekte svarte pinner ned igjen. Det var utrolig mektig å se lavaen falle nedover, jeg følte den skulle ha et utbrudd hele mitt opphold på vulkanen. Hvordan viste de at det ikke kom til å komme et utbrudd? Hva om jeg var der da det skjedde? Er dette trygt? (det var det ikke!). alle spørsmålene snurret i mitt hodet, vips så var vi nede igjen. Solnedgangen var allerede igang, som alltid – vakkert!
























 

Jeg griller Marshmellows






















Rennende glovarm lavamasse





























Et ord: Wooow!


Samme natt/morgen klokken fire dro vi videre for å da å komme til mayaruinene i Tikal. Dette ble en litt lenger tur enn jeg hadde forventet. Etter en 12 timer var vi fremme og det var rett ut på hike. Heldigvis traff vi på en arkeolog som hadde vert i tikal 3ganger før og som inviterte oss å gå sammen med ham og hans tannlege venn og en annen gutt de hadde truffet på turen – perfekt!
























































Etter en ettermiddag en natt under åpen himmel i hengekøye og en morgen i mayatemplene, var det igjen på ”roadtrip”. Dette ble en enda lenger tur, ettersom vi hadde fått spasert i timesvis opp og ned hele morgenen. Mange timer med blod svette og stor sekk, under den stekende solen. Da vi hadde krysset grensen til Belize og kommet oss til grensebyen var jeg så trøtt at da den neste bussen til Belize city kom klokken 8 om kvelden, lot vi den gå å la oss inn på et koselig hostel. Et gammelt koselg par tok oss imot og vi kunne få sove. All energien var ute, jeg tok meg en dusj, vi spiste og jeg tror aldri jeg har vert så trøtt i hele mitt liv. Jeg seg ned i sengen og sto ikke opp før sent neste dag.

På tross av litt søvn hadde vi fremdeles ikke fått sovet ut all trøttheten, men det fikk bare være, vi måtte videre til Belize city.

Belize city var så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Je vet ikke hvorfor, men jeg så for meg høye bygninger, plastikk og rikdom. Vi hadde hørt det var dyrt, kanskje dette var grunnen... Belize City ble vårt oppholdssted i cirka tre timer. Vi skulle videre til Mexico og måtte rekke grensen. Belize City var et spesielt sted. Om man kan se for seg Karibien, kanskje Cuba, har man en anelse. ”them bakeries ainth there no more man” tykk karibisk aksent, jeg elsket det! Byen hadde på en måte ingen sentrum, som i Dar es Salaam. Man blir på en måte bare gående rundt i smågater, det kan være litt kjedelig i lengden. Etter de få timene dro vi videre til Mexico.

Hva er det med alle disse pengene man må betale ut og inn av landene vi drar til. Noen plasser må man ikke betale om man sier man ikke har penger, er det rett og slett bare en spøk, eller må man betale. Er det noen som tar pengene i lomma noen plasser... ikke vet jeg.

Så vi dro i alle fall inn til Mexico. Vi hadde planlagt å sove i grensebyen, dette hadde jeg innstilt meg på. Da vi endelig kom frem etter en lang dag, fikk vi vite at det gikk en nattbuss allikevel, vi skulle til Tulum. Taxi- speed kjøp av billetter – løpe til stasjonen og kaste oss inn på bussen. Vi var på, og vi var på vei til Tulum!

Vi hatet Tulum. Hostellet vi bodde på var som en fabrikk av turister og flashpackers som det kalles når man er ”backpacker” som reiser med masse penger og ting. Etter to netter, hadde vi fått nok av buss klokken 9 og 12 til stranden, elektronisk betalingsystem, alle måltider på hostellet og kun engelsktalende folk – upersonlig og sørgelig spør du meg. Plussiden!: en liten kafé der de solgte 100% hjemmelaget is og juice:D mmm vi fant også en liten søt tacoplass rett rundt hjørnet av hostellet. En søt, snill mann jobbet der familien sin. Deilige tacos med bønner og guacamole med naturlig appelsinjuice. Deilig. Resten minnet meg egentlig om Mallorca.. ikke noe for meg, alle disse butikkene og turistene.. så igjen dro vi bort.. (som vanlig eller..ja kanskje)

Aldri dra til Akumal (verdens beste plass kanskje om du har penger) største plastikk by, kun skapt for turister. Vi dro en time etter ankomst, ikke et toalett til låns engang. Et rom kostet 150dollar... Vi hadde IKKE dette... Vi endte derfor opp i Playa del Carmen, som viste seg å være en helt grei by i forhold til det vi hadde trodd. Et koselig hostel, men med rotter på kjøkkenet. Litt slitt og gammelt, men rolig og layed back. Jeg koser meg med tanken på at jeg skal være her i noen dager! Jeg vil ikke bære sekken min, jeg vil ikke ta buss, jeg skal bli her helt til jeg må dra! (den 28, idag er den 26...)

Så her sitter jeg da i Playa Del Carmen, skriver blogg og drømmer om å komme hjem. Uten klær etter som kjolen min også nå er blitt sjålet. Så her sitter jeg med en alt for liten che t-skjorte fra Cuba og sjorts og venter på at Daniel skal stå opp så vi kan gå på stranden. Endelig stranden. Selv har jeg fått snakket på skype med to personer, spist frokost, sett på tv, vert litt ute...Ja nå også skrevet blogg, tror jeg liker morgener en smule mer enn Daniel.. tror dette blir en bra dag. Hjemme lurer alle på om hele Mexico blir utryddet av en oppskrytt svineinfluensa...

No comments: