Saturday, May 2, 2009


Puerto Viejo

Før vi kom oss til Panama, måtte vi ha et aldri så lite stopp på den lille plassen Puerto Viejo. Den lille surfebyen på den karibiske siden av Cosa Rica, noe som merkes. Plutselig var det som jeg var tilbake på Grenada, et karibisk land jeg dro til i 2005, utenfor Venezuela. Om man ser for seg Jamaica, får man kanskje et lite innblikk i hvordan det ser ut i Puerto Viejo, pluss alle turistene. Med første øyekast, elsket jeg plassen. Et supermarked med alt man kunne drømme om! Soyakjøtt, økologosk ditt og datt + all frukt og grønt som finnes. Middag! Mmmm

Etterhvert fant jeg ut hvorfor alle likte denne plassen så mye... for den var skapt for turister! Etter denne lille oppdagelsen bestemte jeg meg for at jeg ikke likte plassen likevel. Det var på en måte en utvasket ødelagt (kulturmessig) by for turister, med rester av karibisk påklistret kultur..























Bildet ble tatt rett etter mitt nyanskaffede surfebrett knakk i to med hjelp av "nedoverbølger" beachbreak og innsiden av lårene mine... Gul, grønn, rød og blå med noen tårer små, var vi på reise igjen, denne gangen med litt bandasjer...


















På besøk hos den rareste mannen jeg noen sinne har truffet. Lost er det rette ordet... Dumt han også var litt lost da jeg kjøpte det rotneste, seigeste surfebrettet, som skulle vise seg å bli solgt for 40dollar en uke senere, Da finnen han fikset (bildet) nesten falt av... Verdt det? 100%

Another pitstop.

For å komme til Panama kunne vi velge, en turistbuss som tok oss hele veien på to timer, eller tusen forskjellige busser som tok oss slik at vi kunne spasere noen kilometer over en skranglete trebro med hull for så å ikke få komme inn i landet... nesten. Hvilken tror du eventyrerene Sissil og Daniel valgte??

Ja ganske enkelt, den skranglete broa, pluss to surfebrett under armene...

Etter litt om og men og utallige båter og busser kom vi oss endelig til den lille øya Bastimentos rett uten for Bocas Del Toro på den karibiske siden av Panama. Idet vi satte våre føtter ned på den lange trebrygga, ble vi anbefalt et lite nauslingnende hus på vennet av to røyfulle rastaer, og der gikk veien i mørket.

Etter fem dager på Bastimentos, øya uten biler eller veier, var det på tide å dra. Et surfebrett var solgt (etter en tung lærepenge over grensene) og dykkersertifikatet var tatt. På det lille naustet (Daniel syns ikke det lignet på et naus så arrester meg!) traff vi mange kjekke reisende. Det var ikke et hvilket som helst bosted, de fleste ville valgt en annet plass. Med fem små rom og en fantastisk koselig utsikt over havet. Eieren av hostellet var en gammel søt mann som ville hjelpe oss med alt. Hver kveld var hengekøya klar med stearinlys på bordet, litt musikk og deling av forskjellige spennende reisehistorier. En av gjestene var en fransk mann på over seksti som hadde reist verden rundt, vi kunne høre på ham i timesvis...

Så da dro vi altså videre, blanda følelser, slitne av å flytte på oss igjen. Alt i alt var det egentlig godt å komme seg videre også. Turen gikk nå til Panama City.

No comments: