Wednesday, May 6, 2009


Israelere over alt, et oversvømt svømmebasseng og surfing.

Å så var det tilbake til Costa Rica IGJEN! Denne gangen slapp vi unna San Jose (kun 5min) og dro videre på noe som skulle bli en evig lang tur til Santa Theresa. Etter et døgn med fullt kjør (buss,buss,buss,båt,buss) og et hyggelig møte med en hel familie på lokal feietur (SPAAANSK) var vi fremme sent på natt.

NO BEDS. NO HAMMOCKS. NADA!

Great! En bil! Bilen stoppet, vi fikk sitte på. Surfegutten med langt blondt hår tok oss med til et hostel en km lenger nede i gata. WE HAVE ONE BED! "ill sleep in a hammock in the garden", sa jeg rett før jeg stupte. "oh, we have two beds", jess i seng! I seng ja, med 100 israelere som skulle feire påske. Laila tov (god natt) lærte jeg meg den natta.

Surf! Morgen, opp klokken halv syv, spise frokost etterfulgt en liten spasertur til den beste delen av stranden. Tilbake, spise etter to tre timer i bølgene. Etter en stund i hengekøya er det litt mer surf (som regel ganske misslykket ettersom bølgene er et stort kaos), spising igjen (puh surfing får magen til å rumle), slappe litt mer av spise fordøye og for den siste deilig kveldssurfen. Kveldssurfen var det vakreste, hele solnedgangen fra bølgene. Rosa, blått og lilla, så blir det mørkt og det er på tide å komme seg ut av vannet. For et liv, noen mennesker lever slik, det er utrolig. Vet ikke om det hadde blitt litt ensformig for meg eller om det etterhvert hadde blitt det noen vil kalle ”livet”.

Etter et mer en langt nok opphold i Santa Theresa kom vi oss endelig ut. Noe vi kaller påskeaften hindret oss i å dra. Klokken seks om morgen, jeg våkner opp i min trange hengekøye, klokken er ti på seks, bussen går seks. Vekker Daniel i andre etasje i en fem dollar dyrere (verdens hardeste) seng. Etter fem forsøk åpner Daniel sine halvtrøtte øyne å ser på meg i halvsøvne, jeg sier ”vi har mistet bussen”. Jeg legger meg tilbake i hengekøya ute i hagen og faller stille til søvn. En stemme i bakgrunnen, den blir høyere, det er en jentestemme, en jentestemme jeg kjenner. ”the buss is leaving in half an hour”. Kan det være mulig, klokka vi var en time feil, det fantastiske automatiske innstillingene! Daniel må vekkes både to og tre ganger til, speed pack med både mat og grønnsaker som skulle vise seg å råtne på veien, vi er endelig på bussen.

En ferge, en taxi, en ny buss, en spasertur over grensen med to sekker og et langt surfebrett, ny taxi og vi er endelig fremme. Det er mørkt, vi har ikke hostell. Det er dyrt, vi reiser denne gangen med et par fra Israel. Etter noen lange timer løping fra hostel til hostel, finner jeg og Ortal (jenta fra israel) endelig et lite mørkt hostel for fem dollar per person. Malingen på veggen er flasset av, vaskene gror rust, trappene knirker av metall og betong i en skjør konstruksjon, det hele ser ut som et gammelt toetasjes forlatt hus. Vi går for dette. Trette, stinkende og ømme i både kropp og hoder kan vi endelig få oss noe å spise, for så å komme oss svimlende i seng. Tenk vi er nå i Nicaragua, det føles godt.

No comments: