Tuesday, May 19, 2009



Fra Empire overpriced state building, New York



Kan ikke forstå hvorfor vi dro opp til dette dumme skiltet.. dette var det vi gjorde "klikk" been there + 15minutter gossip om kjendisene som guiden påstod hadde bodd i området.



Så gøy var det å høre på kjendisgossip i LA


Vi fikk gleden av å møte Silje og Maciek da vi kom til Santa Cruz. Her fant vi verdens beste restaurant som alle bare må på - Saturn! verdens beste hamburger med fakebacon. FANTASTISK!!:D

Friday, May 8, 2009


Så da var vi endelig i Mexico. Selvfølgelig må vi bare oppleve en "verdensepidemi." En verdensepedemi, hva en det er. Alle aviser hjemme i Norge og rundt i resten av verden, førstesiden.. Ny verdensepidemi, verdens helseorganisasjon møtes i Geneve for krisemøte.. joda jeg er i Mexico.. her sies det at dette kun omhandler Mexico city og at det kanskje er lettere å bli smittet i La..selvfølgelig er det Mexico som får skylden. Det er alltid slik, de store nasjonene kan jo ikke få skylden for en (kanskje) verdensomspennende epidemi..

Ææææææææ

Så da har vi kommet oss til Playa del Carmen, de norske studenters kjære hjem. Dette var den eneste plassen jeg sa jeh IKKE ville til. Det er faktisk helt greit her, greit for de siste dagene i alle fall. Her kan jeg få kjøpe meg noen hengekøyer og kose meg litt. Litt sol på kroppen skal også bli godt. Å slappe av har det ikke blitt for mye av. Her i Playa del Carmen vil jeg oppleve: absolutt ingen ting. Jeg vil sitte på en gate kafé å kikke på de mangfoldige turister, jeg vil ha massasje og ligge på standen.. ok så dette handler kun om 2-3dager, men still.. jeg skal jo faktisk snart ut å oppleve igjen... LA. Hollywood, Las Vegas, hairextensions osv. Å gud, det skal bli så deilig å komme tilbake til sivilisasjon! I går kjøpte jeg sminke å øvde meg på å ta den på. Det var som en ny verden jeg ikke hadde sett på lenge. Lurer på hvordan det skal bli å ta på meg jeans...

Siden sist jeg skrev har vi beveget oss raskt over mange landegrenser. Fra Panama, dro vi tilbake til Costa Rica. Det ble mye surf i Santa Theresa, deilig.

Etter et ganske hektisk farvel fra Santa Theresa dro vi til Nicaragua. Her var vi bare to netter for å leke jackass. Ja det var faktisk det vi var. Vi tok med oss et trebrett opp en aktiv vulkan. Fra toppen rant vi ned to og to i kappløp på asken... Ja jeg sa det var dumt, og dummere er det du fatter å slår deg, flyr over ditt dumme lille trebrett, renner ned med ansiktet i spissen til du endelig stopper med så mye sand i munnen at du nesten ikke kan puste. Om du også ønsker være like dum, var da dette altså Cerro Negro vulkanen i Leon (verdens største dritt by med kun norske...).

Endelig kunne vi dra fra Leon og videre rushet vi to landegrenser på en dag (Nicaragua-Honduras-El Salvador), til vi endelig var i etterlengtede El Salvador. Først en natt i hovedstaden, (som kun var en amerikanisert whatever by). Dagen etter dro vi videre en time fra byen, til kysten. Jeg hadde sett frem til de store fantastiske perfekte høyrebølgene her... Hm.. kanskje jeg ombestemte meg en smule da jeg fikk se disse nøye omtalte bølgene som i alle fall var fem ganger større en meg. Jeg gikk da ut, jeg prøvde denne vaskemaskinen av bølger. Etter et røket leash og en evig lang svømmetur mot strømmen med surfebrett-nesten-krasj stadig vekk, var jeg ferdig. Vi dro dagen etter, på tross av en meget koselig familie med mange unger og god maistortilla.


















Daniel lager mat på kjøkkenet













Datteren til husverten poserer litt i klesvasken


Neste stopp var over enda en landegrense til Guatemala. Første stopp (langt på kveld) ble Antigua. Det beste minnet fra denne byen er nudlene jeg spiste, deilige sterke nudler med tofu, det var bare så utrolig lenge siden jeg ikke hadde spist ris og bønner! Deilig! Mitt andre gode inntrykk var det søte markedet midt i byen (dag 2). Vi hadde ikke planlagt mye, vi bestemte oss for å bare spasere gjennom det vesle markedet. Der gikk vi da, jeg og Daniel. Markedet minnet litt om det i Lima. Alle mulige slags gjenstander. Det jeg egentlig lette etter var MAT. Selvfølgelig mat, alltid. Tekstil butikk eller tekstilbutikk. Vesker, smykker, armbånd. Alt hjemmelagd. Jeg elsket det. Endte etterhvert opp med en veske, to armbånd, to små dukker og noen herlige samtaler med menneskene som jobbet der. Det var så fredelig, jeg kjente en indre ro der jeg gikk. Snakket spansk, følte at jeg slappet av i denne byen. Der! Rett foran oss! MAT. En liten benk, en dame bak en liten disk som var satt sammen av to bord i forskjellig høyde. Sønnen hennes løp rundt beina hennes mens han gomlet på en vannmelon. Her vil jeg spise! Så vi satte oss da, på denne litt trebenken. Der satt vi å spiste taco med guacamole, maisuppe og noe som kan minne om potestappe, men det er mais. Vi koste oss, det var kjempe godt. Alle lokale kom der for å spise. Vi satt å snakket og fikk smake på alt det den koselige damen solgte. Etter en stund betalte vi en bitte liten sum (fra min fine nye lilla veske) og dro videre, glade og fornøyde.
































Må få lov å dele denne nydelige soloppgangen med dere! Det var det første jeg fikk oppleve av Antigua i dagslys, fantastisk vakkert! (tatt fra hostelets takterrasse min første TIDLIGE morgen)



"Morgenstund har gull i munn"



Slitne etter all reisingen dro vi likevel rett på vulkantur neste dag (også dag 2, litt senere på dagen..). Det skjer når man er under tidspress. Så fantastisk! Vi gikk en god stund gjennom skog og sand før vi kom til foten av vulkanen. Det var rart hvordan vulkansteinen forandret seg på vei opp. Først var den ganske lik en vanlig svart, og etterhvert ble den mer og mer metallisk på en måte. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble steinene varmere og mer porøse, det var ganske skummelt å gå opp, steinene var sylskarpe. Mange begynte å blø på beina idet de skrapte seg på steinene. Jeg så orange lava i de små sprekkene mellom steinene. Plutselig kunne jeg se hele elven av lava. Wow, for et syn. Jeg fikk også grillet marshmellow på lava! For å lage et lite facebook ”ive been there” bilde, (som vi alle liker så godt) hadde vi også et liten fotoshoot oppå vulkanen. Det var så varmt at jeg følte ansiktet mitt smeltet. Skoene smeltet litt under og alle som la sine gåstaver ned, fikk ta med seg ned noen havstekte svarte pinner ned igjen. Det var utrolig mektig å se lavaen falle nedover, jeg følte den skulle ha et utbrudd hele mitt opphold på vulkanen. Hvordan viste de at det ikke kom til å komme et utbrudd? Hva om jeg var der da det skjedde? Er dette trygt? (det var det ikke!). alle spørsmålene snurret i mitt hodet, vips så var vi nede igjen. Solnedgangen var allerede igang, som alltid – vakkert!
























 

Jeg griller Marshmellows






















Rennende glovarm lavamasse





























Et ord: Wooow!


Samme natt/morgen klokken fire dro vi videre for å da å komme til mayaruinene i Tikal. Dette ble en litt lenger tur enn jeg hadde forventet. Etter en 12 timer var vi fremme og det var rett ut på hike. Heldigvis traff vi på en arkeolog som hadde vert i tikal 3ganger før og som inviterte oss å gå sammen med ham og hans tannlege venn og en annen gutt de hadde truffet på turen – perfekt!
























































Etter en ettermiddag en natt under åpen himmel i hengekøye og en morgen i mayatemplene, var det igjen på ”roadtrip”. Dette ble en enda lenger tur, ettersom vi hadde fått spasert i timesvis opp og ned hele morgenen. Mange timer med blod svette og stor sekk, under den stekende solen. Da vi hadde krysset grensen til Belize og kommet oss til grensebyen var jeg så trøtt at da den neste bussen til Belize city kom klokken 8 om kvelden, lot vi den gå å la oss inn på et koselig hostel. Et gammelt koselg par tok oss imot og vi kunne få sove. All energien var ute, jeg tok meg en dusj, vi spiste og jeg tror aldri jeg har vert så trøtt i hele mitt liv. Jeg seg ned i sengen og sto ikke opp før sent neste dag.

På tross av litt søvn hadde vi fremdeles ikke fått sovet ut all trøttheten, men det fikk bare være, vi måtte videre til Belize city.

Belize city var så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Je vet ikke hvorfor, men jeg så for meg høye bygninger, plastikk og rikdom. Vi hadde hørt det var dyrt, kanskje dette var grunnen... Belize City ble vårt oppholdssted i cirka tre timer. Vi skulle videre til Mexico og måtte rekke grensen. Belize City var et spesielt sted. Om man kan se for seg Karibien, kanskje Cuba, har man en anelse. ”them bakeries ainth there no more man” tykk karibisk aksent, jeg elsket det! Byen hadde på en måte ingen sentrum, som i Dar es Salaam. Man blir på en måte bare gående rundt i smågater, det kan være litt kjedelig i lengden. Etter de få timene dro vi videre til Mexico.

Hva er det med alle disse pengene man må betale ut og inn av landene vi drar til. Noen plasser må man ikke betale om man sier man ikke har penger, er det rett og slett bare en spøk, eller må man betale. Er det noen som tar pengene i lomma noen plasser... ikke vet jeg.

Så vi dro i alle fall inn til Mexico. Vi hadde planlagt å sove i grensebyen, dette hadde jeg innstilt meg på. Da vi endelig kom frem etter en lang dag, fikk vi vite at det gikk en nattbuss allikevel, vi skulle til Tulum. Taxi- speed kjøp av billetter – løpe til stasjonen og kaste oss inn på bussen. Vi var på, og vi var på vei til Tulum!

Vi hatet Tulum. Hostellet vi bodde på var som en fabrikk av turister og flashpackers som det kalles når man er ”backpacker” som reiser med masse penger og ting. Etter to netter, hadde vi fått nok av buss klokken 9 og 12 til stranden, elektronisk betalingsystem, alle måltider på hostellet og kun engelsktalende folk – upersonlig og sørgelig spør du meg. Plussiden!: en liten kafé der de solgte 100% hjemmelaget is og juice:D mmm vi fant også en liten søt tacoplass rett rundt hjørnet av hostellet. En søt, snill mann jobbet der familien sin. Deilige tacos med bønner og guacamole med naturlig appelsinjuice. Deilig. Resten minnet meg egentlig om Mallorca.. ikke noe for meg, alle disse butikkene og turistene.. så igjen dro vi bort.. (som vanlig eller..ja kanskje)

Aldri dra til Akumal (verdens beste plass kanskje om du har penger) største plastikk by, kun skapt for turister. Vi dro en time etter ankomst, ikke et toalett til låns engang. Et rom kostet 150dollar... Vi hadde IKKE dette... Vi endte derfor opp i Playa del Carmen, som viste seg å være en helt grei by i forhold til det vi hadde trodd. Et koselig hostel, men med rotter på kjøkkenet. Litt slitt og gammelt, men rolig og layed back. Jeg koser meg med tanken på at jeg skal være her i noen dager! Jeg vil ikke bære sekken min, jeg vil ikke ta buss, jeg skal bli her helt til jeg må dra! (den 28, idag er den 26...)

Så her sitter jeg da i Playa Del Carmen, skriver blogg og drømmer om å komme hjem. Uten klær etter som kjolen min også nå er blitt sjålet. Så her sitter jeg med en alt for liten che t-skjorte fra Cuba og sjorts og venter på at Daniel skal stå opp så vi kan gå på stranden. Endelig stranden. Selv har jeg fått snakket på skype med to personer, spist frokost, sett på tv, vert litt ute...Ja nå også skrevet blogg, tror jeg liker morgener en smule mer enn Daniel.. tror dette blir en bra dag. Hjemme lurer alle på om hele Mexico blir utryddet av en oppskrytt svineinfluensa...

Wednesday, May 6, 2009

Ok, så vi drar til El Salvador! Ja! La oss lese litt på www.wikipedia.com, søk: El Salvador. Hmm la meg se her.. Oi! Her så det en smule farlig ut... Dette var det som stod:

Crime.
In 1996, San Salvador was considered the second most dangerous city in the western hemisphere. El Salvador has recently enacted anti-gang legislation.

El Salvador experiences some of the highest murder rates in the world, and it is also considered an epicenter of the gang crisis, along with Guatemala and Honduras. In response to this, the government has set up countless programs to try to guide the youth away from gang membership, but so far its efforts have not produced any quick results. One of the government programs was a gang-reform called "Super Mano Dura" (Super Firm Hand). Super Mano Dura had little success and was highly criticized by the U.N., it saw temporary success in 2004 but then saw a rise in crime after 2005. In 2004, the rate of intentional homicides per 100,000 citizens was 41, with 60% of the homicides committed being gang-related.The Salvadoran government reported that the Super Mano Dura gang legislation led to a 14% drop in murders in 2004. However, El Salvador recorded a total of 552 murders in January and February 2005 alone. In addition, crime rose 7.5% from 2005 to 2006. Homicides are among the highest with respect to the overall crime rate. Intentional homicides reported in 2006 reached up to 3,928 from 3,778 in 2005, and a rate of 55 violent deaths per every 100,000 people. This rate is almost ten times higher than the U.S. homicide rate.

Oisann.. Men alle vi hadde snakket med sa jo at det var bra surfing og utrolig koselige mennesker. Hm, når jeg kommer til å tenke på det, sa de også at de hadde gratis politivakter som livvakter, da de var der.. Hm. Jaja vi har vert andre farlige plasser i verden, la oss dra der med et åpent sinn.

San Salvador

Det føles spennende og nytt å komme til El Salvador, plassen alle reisende frykter.

Bak skremselshistoriene finner man et land jeg ikke har sett maken til. Mennesker som hjelper deg med den miste ting, fra å bære sekken din til å følge deg til neste buss, alt uten en eneste baktanke. Det føles deilig og fra første øyeblikk følte jeg meg like velkommen som en kongeling.

Alle smiler, som om de er glad jeg vil se landet deres. Folk kikker, som om de ikke er vandt til reisende utenfor Sentral Amerika. Politiet kikker også, kikker, mens de bærer sine tunge skytevåpen gjennom de folkefylte gatene.

Alt ser likt ut, minus alle butikkene skapt av den endeløse turismen.

Damer og menn, barn og ungdommer strømmer inn på bussen for å selge sine varer. Iskrem fra et brett, maismos i maisblader, vann i små plastposer, kokosnøttjus i form av kokosnøttbiter også i plastikk poser, hamburgere i sølvpapir, grillede maiskolber, og snop. Alt mulig! Mm her trenger man ikke å ta med niste på bussen... det hele minner meg om Tanzania, bare at her smiler alle selgere til meg selv om jeg ikke kjøper noe.

San Salvador city, en by som kunne minne om USA. Subway, Burger King, Pizza Hut, Wendys, Mc Donalds osv! Men det var godkjent fra min side, bare for jeg var så glad for å endelig være i El Salvador.

Folk her virker relativt rike, kanskje nyrike? Det er rart fordi det er så prestisjefylt å gå å spise på fastfood restauranter som Pizza Hut. Mennesker i dress og og fine sko, kommer inn i store grupper. Det helt motsatt av norge, hvor den sunne livstilen står sterkt i de ”rike kretser.”

Etter en dag i El Salvador uten noen videre inntrykk (utenom utrolig koselige mennesker), var det videre til vår viktisge destinasjon: Sunzal. En av de flere surfestedene i kyst området.

I Sunzal bosatte vi oss på et lite familie hostel ca fem minutter fra stranden. Her ville vi bo en stund. Vi bodde i andre etasje, en smal, bratt stige førte opp til vårt kokende varme, myggfulle, men utrolig koselige rom. Familien bestod av en mor en far, to voksne døtre med en baby, en datter og to sønner. Fra føste øyeblikk ble vi tatt imot med stor interresse og smilende ansikter, jeg følte meg velkommen.

Dag 1 surf, eller mener du dag 1, svømming.. Ikke lett å definere ettersom min leach røk etter kun et par timer "surfing" (bading i en vill vaskemaskin med et trebrett)... Det var helt crazy! Ikke noe for meg, ikke noe for Daniel. Fantastiske bølger i verdensklasse, så store og så skumle. Her var det ikke annet enn surf, vi måtte dra.

Ettersom vi kun hadde noen få dager igjen av turen før vi måtte ta flyet fra Mexico, Cancun, var hver dag et evig regnestykke. Penger, dager, grenser, estimering av busser, timer, osv. STRESS, hater å reise etter et tidsskjema! Kjente jeg hatet det mer og mer for hver dag. Jaja, så fikk vi i alle fall opplevd litt av El Salvador... I denne omgang var det jo Sør Amerika vi hovedsaklig skulle besøke, og det fikk vi...

Nok babbel, vi drar til Guatemala.


Gategutten Jose og studenten fra Mexico

Det var godt å være med noen som "skjønte" da vi møtte på den lille gategutten Jose. Der stod vi fem stykker i gata. Ei jente fra Danmark, en gutt fra Sveits, meg, og to gutter fra Australia. Jose kom løpende etter en steinhard søvn midt på asfalten. Han hoppet opp i armene våre, klemte oss, mens han ropte med en sørgelig, tillærd stemme ”money, money!”.

Noen ga penger, det viste seg etterpå at de fleste av oss godt visste konsekvensene av å gi penger til gatebarn. Allikevel er det så utrolig vanskelig når det handler om barn. De kikker på deg med sørgelige øyne, og de er jo bare hjelpeløse små barn. Man tenker på seg selv, sitt hjelpeløse seg på gatebarnas alder og kjenner sterke følelser.

Etter å ha gått et lite stykke med Jose både på skuldre og rundt bein, fikk han en siste mynt. Giveren fra Australia viste at dette ikke var rett, men han ga den til den lille gutten med et sørgelig hjerte for hans harde barndom. Gutten grabbet pengene, vi forventet at han skulle løpe av sted til de andre gateguttene etter oppdraget var ”utfylt”. Det skjedde ikke... Jose kastet mynten mot asfalten med en streng mine og et barnslig påtatt skuffet ansikt, det var ikke nok. Han hoppet ned, noen av oss ble sinte med et skuffet og såret opphav. Vi gikk videre, gutten løp. Tilbake til gata og den harde asfalten, kanskje med de første pengene han fikk i behold, kanskje til neste dag for å gi til sine foreldre, til noen andre, eller kanskje kjøpe litt mat. Man vet aldri...

Bigfoot Hostel = Skandinavia Lonley Planet Hostel

Så vi møtte en del mennesker på det overfylte hostelet i Nicaragua, Leon. Med fem bord med norske rundt oss på restaurantene og en Norsk person rundt hvert et hjørne på hostellet, var ikke dette den ideelle plassen. Vi tok oss en aldri så liten vulkantur på vulkanen cerro Negro (hviskende ettersom alle kunne forstå vår norsk), en liten blogg og internettrunde, så dro vi så fort vi kunne videre.

Vi var tidligere også innom San Juan for en natt, sammen med to utrolig koselige Israelere. Dette var også en meget turistinfluert plass, og det meste som var til her var skapt av turister. Jeg kjente jeg fikk litt avsmak fra hele greia, og gledet meg til å komme til Leon, som egentlig var akkurat det samme, minus strand. Endelig skulle vi være på reisefot igjen, 1000 busser, masse spansk og masse tull over grensene. Turen gikk til det beryktede El Salvador.

Israelere over alt, et oversvømt svømmebasseng og surfing.

Å så var det tilbake til Costa Rica IGJEN! Denne gangen slapp vi unna San Jose (kun 5min) og dro videre på noe som skulle bli en evig lang tur til Santa Theresa. Etter et døgn med fullt kjør (buss,buss,buss,båt,buss) og et hyggelig møte med en hel familie på lokal feietur (SPAAANSK) var vi fremme sent på natt.

NO BEDS. NO HAMMOCKS. NADA!

Great! En bil! Bilen stoppet, vi fikk sitte på. Surfegutten med langt blondt hår tok oss med til et hostel en km lenger nede i gata. WE HAVE ONE BED! "ill sleep in a hammock in the garden", sa jeg rett før jeg stupte. "oh, we have two beds", jess i seng! I seng ja, med 100 israelere som skulle feire påske. Laila tov (god natt) lærte jeg meg den natta.

Surf! Morgen, opp klokken halv syv, spise frokost etterfulgt en liten spasertur til den beste delen av stranden. Tilbake, spise etter to tre timer i bølgene. Etter en stund i hengekøya er det litt mer surf (som regel ganske misslykket ettersom bølgene er et stort kaos), spising igjen (puh surfing får magen til å rumle), slappe litt mer av spise fordøye og for den siste deilig kveldssurfen. Kveldssurfen var det vakreste, hele solnedgangen fra bølgene. Rosa, blått og lilla, så blir det mørkt og det er på tide å komme seg ut av vannet. For et liv, noen mennesker lever slik, det er utrolig. Vet ikke om det hadde blitt litt ensformig for meg eller om det etterhvert hadde blitt det noen vil kalle ”livet”.

Etter et mer en langt nok opphold i Santa Theresa kom vi oss endelig ut. Noe vi kaller påskeaften hindret oss i å dra. Klokken seks om morgen, jeg våkner opp i min trange hengekøye, klokken er ti på seks, bussen går seks. Vekker Daniel i andre etasje i en fem dollar dyrere (verdens hardeste) seng. Etter fem forsøk åpner Daniel sine halvtrøtte øyne å ser på meg i halvsøvne, jeg sier ”vi har mistet bussen”. Jeg legger meg tilbake i hengekøya ute i hagen og faller stille til søvn. En stemme i bakgrunnen, den blir høyere, det er en jentestemme, en jentestemme jeg kjenner. ”the buss is leaving in half an hour”. Kan det være mulig, klokka vi var en time feil, det fantastiske automatiske innstillingene! Daniel må vekkes både to og tre ganger til, speed pack med både mat og grønnsaker som skulle vise seg å råtne på veien, vi er endelig på bussen.

En ferge, en taxi, en ny buss, en spasertur over grensen med to sekker og et langt surfebrett, ny taxi og vi er endelig fremme. Det er mørkt, vi har ikke hostell. Det er dyrt, vi reiser denne gangen med et par fra Israel. Etter noen lange timer løping fra hostel til hostel, finner jeg og Ortal (jenta fra israel) endelig et lite mørkt hostel for fem dollar per person. Malingen på veggen er flasset av, vaskene gror rust, trappene knirker av metall og betong i en skjør konstruksjon, det hele ser ut som et gammelt toetasjes forlatt hus. Vi går for dette. Trette, stinkende og ømme i både kropp og hoder kan vi endelig få oss noe å spise, for så å komme oss svimlende i seng. Tenk vi er nå i Nicaragua, det føles godt.

Tuesday, May 5, 2009

Sånn ser to backpackere på når de kjeder seg... Verdens mest meningsløse film...

Denne sangen like eg!

Monday, May 4, 2009

Panama City























Med surfebrett og stor sekk, ankom vi til kjære Panama City.
Folk kikket på oss (to rare mennesker med to store tunge sekker) med forundrede blikk, moderne butikker og høye byggninger.




















Utsikten over Panama City fra gamlebyen



Sannsynligvis den mest hyggelige befolkningen jeg noen sinne har truffet. Man skulle tro dette var en plass, en storby hvor folk var anonyme og harde mot fremmede. Det motsatte var tilfelle. Her ble vi stoppet på gata av nysgjerrig mennesker som bare lurte på hva vi het og hvor vi kom fra. Hvor var selgerene, hvor var mennskene som ville tyne oss for penger? Dette måtte jo være den letteste plassen å skape genuine vennskap på jord! Jeg elsket det! En liten spasertur i gamlebyen, en flott, men litt rar utsikt over stranden. Strand, palmer, nydelig natur og.. Skyskrapere. Det passet ikke inn, men var på en måte også vakkert.

Vi koste oss i Panama City. Kanalen fikk vi også med oss. Vi var i en byen fra 06.00 om morgenen til ca 24.00 om kvelden, da gikk bussen tilbake til Costa Rica. Vi fikk til og med tid til å legge oss inn på et hostell, bare fordi vi så gjerne ville dusje å bli rene igjen. Det var helt fantastisk! En liten lur fikk vi også med oss, helt til klokka 11!

Kanalen var fantastisk! Enorme båter, tusener av tonn vann og hundrevis av mennesker som kom å så denne fantastiske kanalen som bringer to hav til hverandre.

For å forklare hvor snille menneskene var her vil jeg fortelle et lite eksempel. Vi ble plukket opp av to bereiste voksne mennesker, da vi gikk langs veien på vei fra kanalen. De kjørte oss der vi skulle, mens vi fortalte historier til hverandre fra alle verdens kanter. Lærerikt og gøy, nye bekjentskap og en haug me historie om Panama og den gamle kanalen (den ene mannen var sjefen for driften...)! Fantastisk! Vil gjerne tilbake her!




















Fra panamakanalen

Saturday, May 2, 2009


Puerto Viejo

Før vi kom oss til Panama, måtte vi ha et aldri så lite stopp på den lille plassen Puerto Viejo. Den lille surfebyen på den karibiske siden av Cosa Rica, noe som merkes. Plutselig var det som jeg var tilbake på Grenada, et karibisk land jeg dro til i 2005, utenfor Venezuela. Om man ser for seg Jamaica, får man kanskje et lite innblikk i hvordan det ser ut i Puerto Viejo, pluss alle turistene. Med første øyekast, elsket jeg plassen. Et supermarked med alt man kunne drømme om! Soyakjøtt, økologosk ditt og datt + all frukt og grønt som finnes. Middag! Mmmm

Etterhvert fant jeg ut hvorfor alle likte denne plassen så mye... for den var skapt for turister! Etter denne lille oppdagelsen bestemte jeg meg for at jeg ikke likte plassen likevel. Det var på en måte en utvasket ødelagt (kulturmessig) by for turister, med rester av karibisk påklistret kultur..























Bildet ble tatt rett etter mitt nyanskaffede surfebrett knakk i to med hjelp av "nedoverbølger" beachbreak og innsiden av lårene mine... Gul, grønn, rød og blå med noen tårer små, var vi på reise igjen, denne gangen med litt bandasjer...


















På besøk hos den rareste mannen jeg noen sinne har truffet. Lost er det rette ordet... Dumt han også var litt lost da jeg kjøpte det rotneste, seigeste surfebrettet, som skulle vise seg å bli solgt for 40dollar en uke senere, Da finnen han fikset (bildet) nesten falt av... Verdt det? 100%

Another pitstop.

For å komme til Panama kunne vi velge, en turistbuss som tok oss hele veien på to timer, eller tusen forskjellige busser som tok oss slik at vi kunne spasere noen kilometer over en skranglete trebro med hull for så å ikke få komme inn i landet... nesten. Hvilken tror du eventyrerene Sissil og Daniel valgte??

Ja ganske enkelt, den skranglete broa, pluss to surfebrett under armene...

Etter litt om og men og utallige båter og busser kom vi oss endelig til den lille øya Bastimentos rett uten for Bocas Del Toro på den karibiske siden av Panama. Idet vi satte våre føtter ned på den lange trebrygga, ble vi anbefalt et lite nauslingnende hus på vennet av to røyfulle rastaer, og der gikk veien i mørket.

Etter fem dager på Bastimentos, øya uten biler eller veier, var det på tide å dra. Et surfebrett var solgt (etter en tung lærepenge over grensene) og dykkersertifikatet var tatt. På det lille naustet (Daniel syns ikke det lignet på et naus så arrester meg!) traff vi mange kjekke reisende. Det var ikke et hvilket som helst bosted, de fleste ville valgt en annet plass. Med fem små rom og en fantastisk koselig utsikt over havet. Eieren av hostellet var en gammel søt mann som ville hjelpe oss med alt. Hver kveld var hengekøya klar med stearinlys på bordet, litt musikk og deling av forskjellige spennende reisehistorier. En av gjestene var en fransk mann på over seksti som hadde reist verden rundt, vi kunne høre på ham i timesvis...

Så da dro vi altså videre, blanda følelser, slitne av å flytte på oss igjen. Alt i alt var det egentlig godt å komme seg videre også. Turen gikk nå til Panama City.
Ut av boblen...

Etter en 10timers sjarmerende togtur fra Santa Clara til Havana, (med kun spansk! og yberlokalt) var vi endelig fremme i Havana igjen. Vi hadde enda noen dager igjen og brukte dem til å ta litt bilder å besøke de fleste museer o.l., da vi ikke hadde spansk og derfor overskudd og tid tilgjengelig... Etter noen dager var det på tide å dra. 10 000 glass guava juce var drukket, og alle mulige statuer av Che var avbildet og tatt på! Vi var med andre ord klare til å forlate Cuba for denne gang...

Det var godt å komme ut av den lille boblen cuba etter to uker. Da vi gikk opp langs gata, sa jeg til Daniel at jeg ikke kjente trykket lenger. Det var som et evig trykk i Cuba, mennesker som kikket og ropte, varmt og innestengt. Å komme tilbake til Costa Rica og den mer moderne byen San Jose, føltes som om boblen sprakk! Frisk ren luft kom inn og igjen kunne jeg være anonym eller kanskje bare normal.

Igjen kunne vi kontakte alle der hjemme som trodde vi hadde forsvunnet og vi kunne fortelle at Cuba var fantastisk. Blogg ble skrevet uten bli lagt ut, for vips så var vi på vei til Panama.