Monday, April 27, 2009


Cuba! Cuba!

Salsa, bobler og dirty dancing nummer to! Jeg er i Cuba. Jeg føler jeg er i Cuba, følelsene kommer tilbake til kroppen. Det kribler, jeg kjenner jeg er på reise igjen for første gang på lenge. Det føles godt, det føles annerledes, det føles som CUBA.

Etter en haug med spørsmål om hvorfor jeg hadde med meg min kjære mac og etter daniel måtte stille seg i et hjørne en stund, etter å ha ramset opp alle landene han hadde vert i, fikk vi omsider komme inn ”i landet”.

Taxien tar oss gjennom de mørke gatene, røyk, forelskede jenter og gutter langs den slitte mørke fortauskanten. Det er sent, det er natt, månen skinner full.

Jeg kjenner dette blir et eventyr, jeg kjenner dette blir ekte...

Greetings from Cuba!

En fargerik gate i Havana by

Take a good look...

Mennesker i alle farger, hus i alle farger og ikke minst gamle biler i alle farger. Det hele minner om en pargepalett krysset med fantastisk arkitektur med gammeldags og detaljert utsmykning. Hvite marmorstatuer med fontener ved siden av gamle falleferdige hus med blomsterpotter som gror overveldende over det hele. Sigarlukt, en gammel mann med uregjerlig skjegg, salsa og reggierytmer i gatene. Fulle barer og fulle mennesker. Et par som danser frivillig mellom bordene til et live band (pluss en gammel halvdøv mann som nøye følger rytmen med sin slitne arm) på en liten restaurant hvor man kan kjøpe en meter øl, et gedigent rør fullt med øl med is i midten.

Historie rundt hvert et hjørne. Alt har sin egen fortelling, vi er i Cuba.

Vindus dekorasjoner fra vårt casa particuar

Havana dag 6.

Jeg er så sliten etter all grammatikken, beina er såre etter timesvis med salsatimer. Jeg er i Cuba og hadde aldri trodd jeg skulle si: jeg gleder meg til helg! Flere måneder har gått uten begrep om skille mellom ukedager og helg. Etter spansk og salsakurs føler jeg meg nesten bosatt her på Cuba. I dag kjøpte jeg brød hos en lokal baker om så ut som et mekanisk verksted, jeg begynner å kjenne stedet. Det føles så godt å være lenger enn et par dager hver plass. Det føles så godt å bruke spansken og å kunne kommunisere med barna i gata og familien jeg bor hos.

I går dro vi på en konsert der de såkalt beste musikerene i Havanna spilte. Det var en fantastisk stemning, stemningen man kun kan finne her på Cuba. Liv og glede, dans og smilende for unge og gamle. Eksotiske rytmer med instrumenter jeg aldri før har lagt mine øyne på. Spenning, som om kroppen beveger seg uten at du beveger en muskel. Glede, som man kan stirre på bandet i timesvis uten å veksle et ord. Kultur, gamle mennesker som danser uten en hemning eller baktanker om en urgammel jantelov.

Salsa er tingen. Dans til du stuper, eller til du ikke lenger kan holde ut blemmene under beina. Steg for steg ”left behind step”, er alt jeg drømmer om om natta. Setningen gjentar seg inni hodet mitt hver gang jeg hører en salsarytme. ”left, behind step left behind step...”

I morgen bærer det mot den anerkjente musikkplassen ”casa de la musica”, her skal det danses salsa for første gang ute i den store skumle ”verden”. Heldigvis kommer min personlige danselærer. Vi samles en hel gjeng, cubanere og andre fra alle verdens kanter, vi danser, det er alt.

To flittige studenter, ferdige med et "hele" fem dagers spanskkurs

Trinidad.

Vi ankommer Trinidad, utenfor står mennesker med små visittkort og bilder av la casa de particular (man bor hjemme hos en familie). Daniel står å snakker med en mann i 40-50 årsalderen, med gyllent brunt smilende ansikt. De snur seg mot meg og Daniel sier det koster 20 cuc (160kr) for en natt. Ettersom de fleste andre plasser vi har hørt om koster minst 25, følger vi etter mannen som fører oss til sin kone og 2år gamle datter med ti forskjellige hårstrikker til alle kanter i det mørke krøllene håret, som står å venter litt lenger borte. Hun tar oss med gjennom de trange gatene med fargerike gamle hus med fargesprakende eldgamle biler til alle kanter. Jeg kikker engasjert mens jeg snakker (og forstår) spansk med den skjønne dama i førtiårsalderen. Hun er koselig, jeg skjønner med en gang hun er ekte. Hun forteller at det har boss norske i hennes hus før og at hennes hjem er vårt hjem nå. Smilende fra topp til tå får jeg enda en lykkebølge gjennom meg da jeg ser rommet. Det fineste lille rommet huset, med to store senger med rosa silketrekk. Flisene på gulvet er rene og toalettet ser flunkende nytt ut. Alt er så nydelig og skinnende. Som kirsebæret på topp får plutselig jeg øye på airconditionen på veggen. Alt er perfekt!

Etter en tur gjennom gatene av Trinidad, har det kriblet så lenge i fingrene etter å ta bilder av folk at jeg nesten ikke kan holde meg. De vakreste gamle søte menneskene som stikker hodene ut døren for å hilse, eller de som rett og slett bare står i døren hele dagen. Barn som løper i gata, små hunder som hviler i skyggen og folkene som spiller domino i gata.

Et lite eventyr i form av middag oppstår da vi bli med to gamle sigarrøykende menn til et hjem der de har laget en liten restaurant i hagen. For en nydelig hage med en gammeligjenmuret brønn i midten. Veggene er gjennomført ”gamle” med sine mursteiner som stikker ut mellom maling og sement og bordene med rutete duker minner en italiensk restaurant i en bakgate. Solen stråler og varmen steker.

Etter å ha oppdaget en hest å kjerre som viste seg å selge små bananer, er jeg i himmelen. Bananer har jeg kun funnet en gang siden jeg kom til Cuba. Jeg anklager meg selv for å ikke lete nok etter frukt. Etter cirka seks forskjellige mennesker har spurt meg hvor jeg kjøpte mine bananer tar jeg hintet, det er kanskje ikke bare jeg som ikke finner bananer på Cuba – igjen kommer lykkerusen over meg, så heldig jeg er!

Jeg har hørt og lest så mye om situasjonen her i Cuba. Jeg har så mange spørsmål. Er det virkelig sant, eller hva er sant? Fidel Castro en gal gammel mann på dødsleiet, mens hans bror styrer. Rasjoneringer og ingen utreiserett. Jeg måtte utforske litt. Etter en time med spansk fikk jeg en del svar på mine mangfoldige spørsmål. Noen spørsmål fikk aldri utløp, da mine spanskkunnskaper enda ikke er komplette (selv etter fem hele dager spanskkurs...)

Så her kommer da noen av de svarene jeg (tror) fikk. En lege (som er en av de best betalte yrker) tjener cirka 20CUC i måneden. Like mye som jeg og Daniel betaler for et rom en natt, like mye som det koster for oss å spise på restaurant (så det skjer ikke ofte), like mye som det koster med en utflukt pr.person 7CUC mindre enn det et par sko jeg kjøpte i Havanna (ja, jeg føler meg kvalm over vår uendelige rikdom). Ja jeg sa nettopp at et par sko kostet syv CUC (1CUC=8kr.) mer enn det en lege tjener i måneden! Hvordan er det mulig å leve med så skjevt system mellom lønning og forbruk. ”det er ikke mulig” fikk jeg som svar. Folk her har det ikke bra og de er sinte på systemet. Man ser ansiktene forandre seg og stemmen bli mørkere samtalen beveger seg inn på tema. Det er vanskelig.

Det er så mange ting jeg gjerne vil skrive om... Jeg må sette noen stikkord i frykt for at dette innlegget blir en bok...

- Kun utreise med giftemål, rømming eller invitasjon til jobb (pass dyrt)
- ”Rasjoneringskort” varer 15 dager, de trenger mat hele måneden.
- Bytter gjenstander mot ting
- Alt dyrt (mat o.l. men ikke sykehus)
- Fattige må jobbe masse
- De som leier hus må betale 200 cuc pr.rom til staten i måneden, derfor illegale hus
(skaper mye problemer)
- alt for turistene, de lokale kan ikke en gang gå på sin egen strand
- brød betales med lokal valuta og er nesten det eneste som er billig
- I slutten av måneden er det ingenting igjen
- ulovlig å prate med turister
- Arrestasjoner for negativt politikksnakk
- meninger uttrykkes i kunst

Jeg tror jeg kan forsette i det uendelige... Her må jeg tilbake!

En av de mange gamle bilene man finner overalt i Cuba (brukes som taxi colectivos (dele-taxier) for LOKALE.

Monumento a la Toma del Blindado - Santa Clara.

Å besøke den eksakte plassen hvor kapringen av Batistas 350 tropper og våpen ble kapret fra Batista Desember 1958, var noe helt spesielt. Dette var slutten på revolusjonen og det var etter denne hendelsen Batista og hans menn, endelig kastet inn hånkle. Gamle bilder inni de gamle togvognene, i svarthvit. Avbildet de samme gamle bygningene vi nå stod foran. Ches smilende ansikt, og slitne gerilja soldater i sine skitne seiersuniformer. De skuffede ansikter av Batistas menn , da de innså de hadde overgitt seg til 23 menn i fordel for deres hær på 350!

Alt stod som det skjedde i går. Det var en spesiell følelse å være på denne plassen. Plutselig kom en følelse over meg, en slags kjærlighet for revolusjonen, rebellene og menneskene som ofret sine liv for det de trodde på.

"Hasta la victoria siempre!"

Always towards victory!




4 comments:

Anonymous said...

Oj, vad du skriver Sissil!

När jag har tid ska jag läsa igenom allt.

Jag återkommer med kommentarer :)

/J

Sissil Egge said...

Har mer bare vent;)
Skal legge ut bilder, så blir det litt kjekkere å lese!

Klemmer

Andreas said...

for mange ord. hehehe

sissil said...

Du e for mange ord!