Friday, April 10, 2009

Det var en gang...

Okay så er det kanskje på tide å skrive litt blogg. Det er så mye som skjer og så vanskelig å oppdatere. Plutselig er man uten internet, eller så vil man heller være ute å suuurfe! :DSiste innlegg var om Machu Picchu, som utrolig nok var helt tilbake i februar! Tiden flyr og siden da har jeg tiden krysset mange grenser og truffet mange forskjellige folkeslag. Det neste etter Machu Picchu var å dra til Lima by. Her skulle vi møte min venn Nagib som gikk på samme studie som meg i fjor. Før dette skulle vi bare gjennom den verste bussturen noen sinne.

Lima.
En mann kommer inn i bussen, han kommer frem til setene våre, han har et filmkamera i hendene. Hva gjør han? Er han en freak som vil filme "den store opplevelsen" av å være på en buss, eller later han som om han filmer andre bare for å få oss med på filmen av en eller en annen syk grunn? Ikke spør meg, jeg smilte bare mitt falske misstroiske smil til denne mystiske mannen.. Well wait a minute.. hm.Plutselig popper en liten godt gjemt tanke opp av mitt hode. "In Peru they videotape you, just in case you die". ææææææææææææ jeg er på dødtsbussen til Lima! Åja du det var virkelig et mareritt. Gjennom svingete veier i fjellene, full tåke, tungt regn, og stupbratte fjellskrenter på den lille smale grusveien. Selene virket ikke, jeg og Daniel, påknyttede bilbelter og øyne vidåpne av redsel på vei til storbyen Lima. Kanskje det er på tide å trekke tilbake smilet på dødtsfilmen...

Etter å ha overlevd denne dramatiske bussturen vel vitende om at vi heldigvis hadde valg rett buss (en annen buss krasjet og tjue mennesker døde, som vanlig...) var vi endelig fremme i varme Lima. Trøtte, sultne (etter å få kjøttstykker med saus istedet for vår lovde deilige vegetarmat...) Der stod Nagib klar med sin bitte lille venn Chicken.

Etter å ha sovet på hosteller, var det godt å endelig komme inn i en familie. Nagib og hans familie bodde i et murhus, men ikke mye annet enn ja... mur. utrolig koselig og meget enkelt. Hans familie syns det var kjempe koselig at vi kom på besøk og snakket non-stop spansk puh! Her morgen spiste vi med Nagibs søster og Nagib, hvite rundstykker og grøt mmm.



Jeg har bare et ord - FRUKTSALAT! What a dream. Nå snakker jeg ikke om hvilken som helst fruktsalat, dette var verdens største fruktsalat med honning og yoghurt og tuttifruttidryss:D Denne salaten ble solgt i det lokale markedet hvor vi hang mest av dagene, ikke nødvendigvis for å shoppe (jo fruktsalat!) men for å kikke på alle de forskjellige tingene og menneskene som finnes der. Alt fra tyggis, levende kyllinger, frukt, lokal mat, klær og sko. Løshundene var det verste, de så slitne ut med deres pjuskete skittne pels. Mange av dem hadde blodige sår og ble behandlet med spark og skrik. Vi kikket på dem der vi satt på markedet, jeg kjente jeg ble sørgelig på deres vegne. De triste øynene kikket opp på oss.

Siden jeg ikke har kjøpt klær siden sist mai, var dette markedet perfekt. Second hand! Små markeder med brukte klær overalt. Inn i det lille hjørne av en bod, bak et bord og et teppe, prøve bukser. Bukser fra 80-tallet, 90-tallet i det sterkeste farger og modeller. Gå videre, barna løper rundt oss, leker med rokkeringer, klissete rundt munnen etter slikkepinnene. Smilende ansikter, koselige mennesker som gjerne vil hjelpe med det meste. En time fra Lima by, i et lite lokalt strøk. Aldri om jeg hadde dratt her alene, hadde jeg ikke besøkt Nagib. Dette er et strøk der du rett og slett ikke er velkommen om du ikke kommer på besøk eller for å jobbe.

Både Nagib og hans venn Chicken er skuespillere. De jobber i en organisasjon for barn og lærer dem å synge, danse å spille instrumenter. Vi var så heldige å få komme å se på dem da de øvde på en forestilling de skulle ha noen dager senere. Barna koste seg, og alle guttene syns Daniel var ganske kul med sine tattoveringer (etter en liten stund hadde han en liten skare)..


Etter noen få dager med strand, surf, kos, familie og barneteater var det tid for oss å dra videre. Det kjentes godt å få en pause borte fra alle turistene og backpackere. Leve livet i en kultur og lære mer spansk. Jeg kjente meg heldig og ganske lykkelig.

Nå bar det til etterlengtede og litt skumle Amazonas, Iquitos. æææ hello mr. spider, Marlaria og Dengue feber!

1 comment:

Anonymous said...

Hei du. Her er en hilsen fra trønder dere traff på Cuba. Mojioto på fortauet. Fin blogg du har. Artig å følge dere på nett. Dere er fornuftige som reiser mens dere har mulighet.
Fikk du kjøpt fotball til gutta i gata i Havanna? Ønsker dere god tur videre. Ps har ett fint bilde av dere som du kan få hvis du vil.
Jens R