Friday, April 10, 2009

Jungelbyen Iquitos


Ja, jeg skal slutte å spise ting på gata. Ok, det høres kanskje litt feil ut. Det er ikke som jeg spiser ting på gata, men maten som blir solgt på gata. (Å nei Daniel, det var ikke fordi jeg spiste en stekt larve i jungelen heller!) Jeg burde kanskje ha lært etter to ganger parasitter i Tanzania, men... NEI! Sissil lærer aldri. Du tenker kanskje nå, "ja så sissil ble syk..." jepp, du har kanskje rett der..

Etter mye planlegging og mye snakk, ble det aldri noe tur til Amazonas, sykehusopphold derimot! Whats the difference right..?

Oppholdet i Iquitos, verdens største by som ikke kan bli nådd på land, var mye mer enn forventet. På tross av et aldri så lite sykehusopphold, hadde vi det fantastisk. Det hele startet med at vi fikk bo hjemme hos min venn Puri, som gikk på skole med meg i fjor. Siden vi ankom flyplassen i Iquitos klokken syv om morgenen, hadde vi tid til litt sightseeing før hun begynte på jobb klokka ni.

Puri har bodd i den lille jungelbyen Iquitos siden hun liten. Hun jobber i en organisasjon kalt la Restinga.

Kort fortalt overtok en mann kalt Luis Gonzalez- Polar Zuzunaga, et verksted etter faren sin midt i byen i Iquitos i 1996 . Etterhvert kom det gate-gutter innom for å få hjelp, mat eller slå av en prat. Etterhvert ville de ikke dra igjen. De ble boende. Etter mye vanskelig jobb med gatebarn, ble fokuset rettet mot “niños trabajadores”, altså barn som har et hjem men pga. en vanskelig situasjon hjemme er nødt til å jobbe på gata. Sammen med Itala Morán Sánches utviklet Luis og hans gjeng prosjektet stadig videre, idag heter prosjektet La Restinga.

Hver eneste dag arrangeres forskjellige aktiviteter/kurs som for eksempel kampsporten Capoeira. På morgenene, mandag til fredag er det åpen skole hvor barn med "skoleproblemer" kan komme å få leksehjelp, opplæring, eller å rett å slett komme seg litt bort fra famile/gata. På ettermiddagen er “biblioteket uten bøker” tilgjengelig gratis for de som måtte ønske det. biblioteket uten bøker består av 8 datamaskiner med tilgang til Internet, data-programmer og en veileder (en av La Restinga-guttene). Prosjektet har også et fargerikt teater-miljø som engasjerer seg i nærmiljøet og i gatebildet. På årets internasjonale dag mot AIDS var over 30 ungdom kledd opp i slående spenstige antrekk for å slå et slag for sikker sex og kampen mot HIV-smitten.

Et annet preventivt tiltak er samarbeidet med de forskjellige skolene i byen. Opplæring av lærere og elever om selvtillit, muligheter, seksualitet, prevensjon og sykdommer inngår i dette samarbeidet. Prosjektet er svært synlig i byen og barna vet godt at denne plassen er der for dem.

Før vi besøkte La Restinga tok Puri oss med til en del av byen, man ikke vil gå alene, "Beleng".
Dette er en av de fattigste strøkene i byen. Her er husene bygget på vannet, siden mennesker ikke har råd til å kjøpe land. Her finnes ingen sanitærsystem, og på en eller annen måte er det satt opp gratis strøm (litt skummelt rett over vannet..). Vi ankom og Puri kjente alle. Det viser seg at dette er arbeidsplassen hennes. Hver dag går hun ned her å underviser om seksuelt overførbare sykdommer, sex og hvorfor barnemissbruk er feil. Disse temaene er meget viktige her, også i forhold til at det er et stort (og økende) problem med barneprostitusjon.

Så vi hoppet oppi en liten trebåt og fløt utover vannet som ble brukt som toalett, badekar, transportmiddel og for noen drikkevann. Barna lekte seg ved bryggekanten, stupte og svømte i det brune vannet. Alle vinket fornøyd til Puri som tilbake smilende sa masse på spansk som vi ikke forstod. damer som vasker klær i de små falleferdige trehusene, en bensinstasjon midt på vannet og små båter som er butikker. "butikkene" flyter rundt fra hus til hus for å selge varene sine. Det hele var fantastisk, jeg elsket det! Skolen midt på vannet, noen barn svømmer til den, andre har båt. Jeg sier det igjen, jeg elsker det. Tror jeg hadde elsket å bodd her! Nå ser jeg selvfølgelig bort fra den ekstreme fattigdommen som finnes her, men jeg tenker på den enkle livet. Etter denne båtturen smilte jeg fra øre til øre... I ettertid hørte jeg folk sa dette var den ekleste mest stinkende plassen de noen gang hadde vert... Lukt? Jeg merket ikke en ting. Jeg spurte Daniel, han bekreftet at det stinket... Merkelig, kanskje eg sluttet å puste da jeg så alle de forskjellige fargene, nye oppfinnelsene og de glade smilende barna...

Etter å ha besøkt Beleng og La Restinga. Var det på tide å få litt jungeldyr på listen. Vi ble med en venn av Puri i en skranglete liten "mopedting" også kalt "motokar". Vi skulle besøke et biologisk reservat.

Det av en utrolig fin opplevelse å dra på dette reservatet. Et stort problem i Iquitos og Amazonas er utrydding av dyrearter for mat. Mye av dette kommer av uvitenhet, men også mye av nøden for penger. Her på reservatet fikk vi mate små "sea cows" som er den nærmeste slektningen til elefanter. De var så søte, jeg ble forelsket med første øyeblikk. små myke munner med følehår som lignet på Daniels ubarberte ungdomsbart... Alle babyene hadde mistet mødrene sine på samme måte, drept av pengegriske mennesker. Som et menneske, kan de ikke leve uten kjærlighet eller uten en mamma. Her på senteret blir de tatt vare på til de er store nok til å klare seg selv. Den miste de hadde var ikke større en halv meter ca.en måned gammel og kunne ikke være i bassenget med de andre. Han var så redd at han bare svømte rundt å avførte i hele bassenget. Han hadde heller ikke lært seg å drikke av tutteflaske enda så han sølte overalt. Stakar liten! Men her på reservatet får han masse hjelp. De som jobber her er alle frivillige utdannede biologer som gir sin tid og sin kjærlighet til disse søte små (store voksne) skjeggete skapningene.

Etter litt tid her begynte krampene i magen... Skal ikke si mer og hopper til at vi begge begynte å føle oss bedre tre dager senere... Det ble ikke mye tid til å gjøre annet enn å kikke på Capoeira i gata, som ikke var bare bare. Som sagt lærer barna på La Restinga Kampsporten Capoeira, dette fremføres hver lørdag på fortauet i midten av en folkemengde. Det var en fantastisk stemning da vi satt forhekset av trommer og fakler og kikket på denne fortrollende dansen.

Etter en ny dag og et privat danseshow av Puris homofile roomate (med en frytelig historie på grunn av sin legning, som jeg ikke skal gå mer inn på, men som er et stort problem i Iquitos), måtte vi dra. En motokar til flyplassen midt på natta, og vi var igjen på reisefot. Denne gangen gikk det til Ecuador...


Gata i Iquitos, kun motortaxier eller "motokar"
Utsikten over elven som fører inn i Amazonas
Jeg og Daniel mater de utryddelsestruede baby seacows med melk <3 onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://4.bp.blogspot.com/_kCBDM6302ic/SejaExm2-II/AAAAAAAAAWM/02U9f3H602E/s1600-h/CIMG5458.JPG">Den lille vegetarianer babyen vil smake litt på hånda mi (med verdens mykeste tannløse munn)

Daniel og Puri, min venninne fra Hald (fjorårets studie)

Capoeira i gata (La Restinga ungdommene)

Falleferdige hus i Beleng

I den lille båten på elva i Beleng

En liten gutt har funnet en ny løsning på "båt" (fra Beleng)

Gutter på elva i Beleng

Hus på elva

Ungdomshuset "La Restinga" (som betyr skjulested/tilfluktssted/beskyttelse)

No comments: