Monday, April 27, 2009

Galapagos! Galaaaaaaaapagos! Nei jeg tror ikke du fikk det med deg... GALAPAGOOOOOS!!! Eller skal jeg si Enchanted Isles, etter den gamle myten om alle seilerene og piratene som så disse mystiske øyene forsvinne foran sine øyne i den magiske og gåtefulle tåken...

Så mange timer jeg har satt i biologientimene å hørt og pugget med glede om den kjente Darwin, hans finker og galapagos! GALAPAGOS! Jeg fatter det ikke, jeg har satt mine føtter her på denne uvirkelige plassen som kun finnes i lærebøker og fantasi.
En stor knudrete iguana statue er det første som møter mine øyne på denne surrealistiske plassen. Øynene mine triller mens inntrykkene suger seg mot meg.

En buss henter oss på andre siden av kontrollen og tar oss til kaien. Uventet får vi en varm velkomst av fem-seks sjøløver som ligger strekk i skyggen på trebenkene og på den bare bakken. De koser seg sammen med marine iguaner og bluefotted boobies, (søte fugler med knall blå bein). Man får så vidt satt sine små uviktige føtter på øya og eventyret har allerede begynt for lenge siden.

Hver dag er en skjelden gave, i alle fall på Galapagos. Hver dag våknet man, solen skinte så fint gjennom gardinene, den lille tredøren fra lugaren ble åpnet og mine trøtte øyne myset mot den sterke morgen solen og den klare blå himmelen. Jeg klartret opp den lille hvite trappen til dekk, langs masten hvilte alle de forskjellige fuglene vingene sine etter lange og korte flyturer langt til himmels. Noen tok seg en liten tur før en aldri så liten fiskjakt, andre for å sette seg på en av de mange vulkanstenete øyene. Hver dag er å våkne opp til en ny destinasjon, en ny gave, et nytt eventyr med flere nye arter enn man kan drømme om. De mest fargerike skapninger på jord, tilbaketrukket her i galapagos for å senere danne flere nye nydelige skapninger med egenskaper tilpasset den eksakte habitasjonen den er overlevbar på.

Survival of the fittest, er det som gjelder her. Det sies de fleste pattedyr kom Galapagos, drivende på trestammer og annet gammelt skrot fra naturen. Små dyr og frø svømte eller fløy med vinger eller vind. Etter millioner av år utviklet artene seg ettersom de ikke kunne få tak i mat på andre måter enn å forandre sine levevillkår og fangstmetoder. Dette kalles survival of the fittest. De sterkeste egenskapene vinner, vinner premien om å føre sin art videre. Charles Darvin kom til Galapagos i 1835. Han fant mange nye arter og lagde senere en teori om hvordan arter over tid generelt tilpasser seg det levestedet de bor på. Denne teorien er noe a det viktigte for biologer idag og var også grunnlaget for det som i dag kalles Darwinismen.

Wikipedia sier: Darwinisme betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på Charles Darwins teorier. I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner bredt akseptert blant fagfolk.

Galapagos er en nydelig plass med et fritt og vakkert dyreliv, men som andre plasser i verden, finnes det også problemer her. Et stort problem på Galapagos er alle de "husdyrene" som ble bragt da menneskene kom til øyene. Da folk bosatte seg, eller seilere kom her for fisk, hadde de med seg levende dyr som mat. De satte igjen kuer, hester, hunder og ikke mist rotter (kom uønsket med skipene). Nå skal vi ikke tro at siden vi bor så langt borte fra Ecuador, Sør Amerika og derfor også Galapagos, har vi ikke skyld i dette. En av de største problemdyrene på Galapagos er nemlig ”the norwegian rats”. Disse rottene kom med de norske fiskebåtene. Denne arten rotter har utryddet to andre arter endemiske (kun fantes på Galapagos), med andre ord nå utryddet fra verden. Også andre husdyr som villhunder, har nesten utryddet arter. Kjempe skillpadden er et godt eksempel. Ettersom hundene graver opp og spiser deres få egg, blir eggene ødelagt før skillpaddne får lagt nye. Dette er et kjempe problem og det er satt i gang store proskjekter for å redde arten. Siden kjempe skilpadden kan bli opp til 200år, kommer dette arbeidet til å ta generasjoner. Sjøløvefangst, spising av kjempe skilpaddene og andre dyr, haifinnesuppe til Asia, forurensing på øyene, massturisme! Det er så mye som jeg ikke vil inn på for å ikke lage dette innlegget endeløst. (Vil gjerne diskutere å fortelle når jeg kommer hjem!)

Det er rart hvordan vi mennesker ødelegger for oss selv, og dyrene presterer å lage alle slags systemer der de lar jorden bli jorden. Som om de kanskje må ofre et simpelt ”umateralistisk” liv for de har funnet ut det er slik man må gjøre det for å bevare det rundt og for å la de neste generasjoner leve. Når jeg var på Galapagos fikk jeg igjen en fornemmelse om hvor dumme vi mennesker er. Vi ødelegger alt rundt oss, og etterpå skal vi leke intelligente fordi vi må tilbake å fikse alle ødeleggelsene her på jorda (som vi selv har utsatt oss for med alle våre ”nyvinninger” og oppfinnelser). Hvor skal det ende? Se på forurensingen. Når stopper vi å ha biler å fly? jeg er ikke den rette til å anklage mennesker som forbruker, har bil eller tar fly, det er nesten umulig i denne verden å ikke bruke de hjelpemidlene vi har å allikevel være en del av det moderne samfunn. Men dette er en helt annen diskusjon som jeg ikke akter å bevege meg inn i dette lille øyeblikk.

Tilbake til Galapagos. På tross av de problemene som er oppstått (på grunn av mennesker) er det et paradis på jord. Dette er ikke bare et paradis som andre paradis. Zanzibar i Tanzania er et paradis, men et paradis med store hoteller. Dette er et paradis, et uberørt paradis. En liten gummibåt til en liten øy. Vi sniker oss til en laguna, i lagunen finner vi elegante rosa flamengoer som siler ut småreker fra vannet. Den rosa fargen kommer av alle rekene de konsumerer. Tenk at de egentlig er hvite!

Sjøløvene strekker seg i solsteken, iguanaene vandrer rundt på leting etter de gule blomstene på de skjeldne kaktusene på øya. Til og med plantene har sine egne liv der de er tilpasset å beskytte seg mot dyrene her på øya. Økosystemet er så sammensatt, så perfekt, så sjørt. En liten forskjell i omverden vil forandre alt, i verste fall ødelegge alt. Man lister seg man kikker på bakken og i lufta, plutselig står en iguana å kikker opp i dine øyne, idet du nesten trør på den. Man må vokte sine steg, man er ikke i kjente trakter. Man er nå en helt annen plass, en plass hvor dyrene hersker og har rettigheter, som ingen annen plass på jord. Her er vi ikke verdens frykt og fare i deres øyne, å de skulle bare visst.

Fuglene poserer foran oss. Hannene skriker ut sine paringsrop og blåser opp sine knallrøde poser under nebbet, mens hunnen flakser elegant over mennene som en flørt. Minner meg om en annen art jeg kjenner godt...

En landiguana slapper av på et nasjonalpark skilt

No comments: