Monday, April 27, 2009


Cuba! Cuba!

Salsa, bobler og dirty dancing nummer to! Jeg er i Cuba. Jeg føler jeg er i Cuba, følelsene kommer tilbake til kroppen. Det kribler, jeg kjenner jeg er på reise igjen for første gang på lenge. Det føles godt, det føles annerledes, det føles som CUBA.

Etter en haug med spørsmål om hvorfor jeg hadde med meg min kjære mac og etter daniel måtte stille seg i et hjørne en stund, etter å ha ramset opp alle landene han hadde vert i, fikk vi omsider komme inn ”i landet”.

Taxien tar oss gjennom de mørke gatene, røyk, forelskede jenter og gutter langs den slitte mørke fortauskanten. Det er sent, det er natt, månen skinner full.

Jeg kjenner dette blir et eventyr, jeg kjenner dette blir ekte...

Greetings from Cuba!

En fargerik gate i Havana by

Take a good look...

Mennesker i alle farger, hus i alle farger og ikke minst gamle biler i alle farger. Det hele minner om en pargepalett krysset med fantastisk arkitektur med gammeldags og detaljert utsmykning. Hvite marmorstatuer med fontener ved siden av gamle falleferdige hus med blomsterpotter som gror overveldende over det hele. Sigarlukt, en gammel mann med uregjerlig skjegg, salsa og reggierytmer i gatene. Fulle barer og fulle mennesker. Et par som danser frivillig mellom bordene til et live band (pluss en gammel halvdøv mann som nøye følger rytmen med sin slitne arm) på en liten restaurant hvor man kan kjøpe en meter øl, et gedigent rør fullt med øl med is i midten.

Historie rundt hvert et hjørne. Alt har sin egen fortelling, vi er i Cuba.

Vindus dekorasjoner fra vårt casa particuar

Havana dag 6.

Jeg er så sliten etter all grammatikken, beina er såre etter timesvis med salsatimer. Jeg er i Cuba og hadde aldri trodd jeg skulle si: jeg gleder meg til helg! Flere måneder har gått uten begrep om skille mellom ukedager og helg. Etter spansk og salsakurs føler jeg meg nesten bosatt her på Cuba. I dag kjøpte jeg brød hos en lokal baker om så ut som et mekanisk verksted, jeg begynner å kjenne stedet. Det føles så godt å være lenger enn et par dager hver plass. Det føles så godt å bruke spansken og å kunne kommunisere med barna i gata og familien jeg bor hos.

I går dro vi på en konsert der de såkalt beste musikerene i Havanna spilte. Det var en fantastisk stemning, stemningen man kun kan finne her på Cuba. Liv og glede, dans og smilende for unge og gamle. Eksotiske rytmer med instrumenter jeg aldri før har lagt mine øyne på. Spenning, som om kroppen beveger seg uten at du beveger en muskel. Glede, som man kan stirre på bandet i timesvis uten å veksle et ord. Kultur, gamle mennesker som danser uten en hemning eller baktanker om en urgammel jantelov.

Salsa er tingen. Dans til du stuper, eller til du ikke lenger kan holde ut blemmene under beina. Steg for steg ”left behind step”, er alt jeg drømmer om om natta. Setningen gjentar seg inni hodet mitt hver gang jeg hører en salsarytme. ”left, behind step left behind step...”

I morgen bærer det mot den anerkjente musikkplassen ”casa de la musica”, her skal det danses salsa for første gang ute i den store skumle ”verden”. Heldigvis kommer min personlige danselærer. Vi samles en hel gjeng, cubanere og andre fra alle verdens kanter, vi danser, det er alt.

To flittige studenter, ferdige med et "hele" fem dagers spanskkurs

Trinidad.

Vi ankommer Trinidad, utenfor står mennesker med små visittkort og bilder av la casa de particular (man bor hjemme hos en familie). Daniel står å snakker med en mann i 40-50 årsalderen, med gyllent brunt smilende ansikt. De snur seg mot meg og Daniel sier det koster 20 cuc (160kr) for en natt. Ettersom de fleste andre plasser vi har hørt om koster minst 25, følger vi etter mannen som fører oss til sin kone og 2år gamle datter med ti forskjellige hårstrikker til alle kanter i det mørke krøllene håret, som står å venter litt lenger borte. Hun tar oss med gjennom de trange gatene med fargerike gamle hus med fargesprakende eldgamle biler til alle kanter. Jeg kikker engasjert mens jeg snakker (og forstår) spansk med den skjønne dama i førtiårsalderen. Hun er koselig, jeg skjønner med en gang hun er ekte. Hun forteller at det har boss norske i hennes hus før og at hennes hjem er vårt hjem nå. Smilende fra topp til tå får jeg enda en lykkebølge gjennom meg da jeg ser rommet. Det fineste lille rommet huset, med to store senger med rosa silketrekk. Flisene på gulvet er rene og toalettet ser flunkende nytt ut. Alt er så nydelig og skinnende. Som kirsebæret på topp får plutselig jeg øye på airconditionen på veggen. Alt er perfekt!

Etter en tur gjennom gatene av Trinidad, har det kriblet så lenge i fingrene etter å ta bilder av folk at jeg nesten ikke kan holde meg. De vakreste gamle søte menneskene som stikker hodene ut døren for å hilse, eller de som rett og slett bare står i døren hele dagen. Barn som løper i gata, små hunder som hviler i skyggen og folkene som spiller domino i gata.

Et lite eventyr i form av middag oppstår da vi bli med to gamle sigarrøykende menn til et hjem der de har laget en liten restaurant i hagen. For en nydelig hage med en gammeligjenmuret brønn i midten. Veggene er gjennomført ”gamle” med sine mursteiner som stikker ut mellom maling og sement og bordene med rutete duker minner en italiensk restaurant i en bakgate. Solen stråler og varmen steker.

Etter å ha oppdaget en hest å kjerre som viste seg å selge små bananer, er jeg i himmelen. Bananer har jeg kun funnet en gang siden jeg kom til Cuba. Jeg anklager meg selv for å ikke lete nok etter frukt. Etter cirka seks forskjellige mennesker har spurt meg hvor jeg kjøpte mine bananer tar jeg hintet, det er kanskje ikke bare jeg som ikke finner bananer på Cuba – igjen kommer lykkerusen over meg, så heldig jeg er!

Jeg har hørt og lest så mye om situasjonen her i Cuba. Jeg har så mange spørsmål. Er det virkelig sant, eller hva er sant? Fidel Castro en gal gammel mann på dødsleiet, mens hans bror styrer. Rasjoneringer og ingen utreiserett. Jeg måtte utforske litt. Etter en time med spansk fikk jeg en del svar på mine mangfoldige spørsmål. Noen spørsmål fikk aldri utløp, da mine spanskkunnskaper enda ikke er komplette (selv etter fem hele dager spanskkurs...)

Så her kommer da noen av de svarene jeg (tror) fikk. En lege (som er en av de best betalte yrker) tjener cirka 20CUC i måneden. Like mye som jeg og Daniel betaler for et rom en natt, like mye som det koster for oss å spise på restaurant (så det skjer ikke ofte), like mye som det koster med en utflukt pr.person 7CUC mindre enn det et par sko jeg kjøpte i Havanna (ja, jeg føler meg kvalm over vår uendelige rikdom). Ja jeg sa nettopp at et par sko kostet syv CUC (1CUC=8kr.) mer enn det en lege tjener i måneden! Hvordan er det mulig å leve med så skjevt system mellom lønning og forbruk. ”det er ikke mulig” fikk jeg som svar. Folk her har det ikke bra og de er sinte på systemet. Man ser ansiktene forandre seg og stemmen bli mørkere samtalen beveger seg inn på tema. Det er vanskelig.

Det er så mange ting jeg gjerne vil skrive om... Jeg må sette noen stikkord i frykt for at dette innlegget blir en bok...

- Kun utreise med giftemål, rømming eller invitasjon til jobb (pass dyrt)
- ”Rasjoneringskort” varer 15 dager, de trenger mat hele måneden.
- Bytter gjenstander mot ting
- Alt dyrt (mat o.l. men ikke sykehus)
- Fattige må jobbe masse
- De som leier hus må betale 200 cuc pr.rom til staten i måneden, derfor illegale hus
(skaper mye problemer)
- alt for turistene, de lokale kan ikke en gang gå på sin egen strand
- brød betales med lokal valuta og er nesten det eneste som er billig
- I slutten av måneden er det ingenting igjen
- ulovlig å prate med turister
- Arrestasjoner for negativt politikksnakk
- meninger uttrykkes i kunst

Jeg tror jeg kan forsette i det uendelige... Her må jeg tilbake!

En av de mange gamle bilene man finner overalt i Cuba (brukes som taxi colectivos (dele-taxier) for LOKALE.

Monumento a la Toma del Blindado - Santa Clara.

Å besøke den eksakte plassen hvor kapringen av Batistas 350 tropper og våpen ble kapret fra Batista Desember 1958, var noe helt spesielt. Dette var slutten på revolusjonen og det var etter denne hendelsen Batista og hans menn, endelig kastet inn hånkle. Gamle bilder inni de gamle togvognene, i svarthvit. Avbildet de samme gamle bygningene vi nå stod foran. Ches smilende ansikt, og slitne gerilja soldater i sine skitne seiersuniformer. De skuffede ansikter av Batistas menn , da de innså de hadde overgitt seg til 23 menn i fordel for deres hær på 350!

Alt stod som det skjedde i går. Det var en spesiell følelse å være på denne plassen. Plutselig kom en følelse over meg, en slags kjærlighet for revolusjonen, rebellene og menneskene som ofret sine liv for det de trodde på.

"Hasta la victoria siempre!"

Always towards victory!




Costa Rica, San Jose! Et lite stoppested før Cuba


Hostellet Tranquillo, San Jose er et avslappet sted. Man gjør ingenting. Man får pause fra reisen, og men møter andre reisende. Så der sitter man timesvis, rundt et bord, snakker og deler historier. Det er godt, man føler ikke man går glipp av noe, det er som man trenger disse pausene en gang i blant. Det er som man får pause fra alle inntrykkene og får fordøyet dem. Man kan igjen få sitte på Internett, snakke med folk hjemme og svare på de utallige mailene som har hopet seg opp etter uker med ”simlpelife” i nowhere.

San Jose er just another big city, for min del. Det er spennende å gå på skattejakt i de utallige secondhand butikkene som finnes rundt i byen, men etter noen timer er man lei av å handle (eller å ikke handle fordi man ikke har plass i sekken.) Det er mye som skjer i byen, men det virker meget europeisk.

Om man spaserer litt lenger ned fra alt det moderne og nye, kommer man til den mer lokale delen av byen. Noen vil kanskje si ”den skitne stygge delen av byen”, for min del, Mer farger, mer spenning og mer kultur! But that's just me...

Så etter et lite stopp her satte jeg igjen omtrent alt jeg hadde i min store sekk, og vi fløy til Cuba...
Etter Galapagos var det tilbake til Quito. Nå til den nye delen av byen. Delen uten historie, kultur, kunst og lokale mennesker. En stor festeplass med en gater tett i tett med hosteller og et sentrum som kun bestod av barer, klubber og restauranter. Priser, DYRT. Turister overalt, vanlige turister og backpackere. Bosatte oss på et lite hostel med varmt vann, jess! Det farligste strøket i Ecuador. Karektiristiske doplangere på hvert et hjørne. De bare stod der hele dagen lang, hvordan kan ingen si noe? Et ord korrupsjon!

Midten av verden fikk vi selvfølgelig også med oss...

Før jeg viste ordet av det skulle vi til flyplassen. Jeg satte meg i taxien. Med et gikk det opp for meg at vi skulle til costa Rica! Vi skulle til sentral amerika, og en helt ny reise var i ferd med å starte. Jeg ble spent, kjente det kriblet. Med et forsvant kriblingen, departurefee på 41dollar! Er det mulig! Jaja sånn skjer.

Flyet letter, om litt er vi i et nytt kontinent...
Galapagos! Galaaaaaaaapagos! Nei jeg tror ikke du fikk det med deg... GALAPAGOOOOOS!!! Eller skal jeg si Enchanted Isles, etter den gamle myten om alle seilerene og piratene som så disse mystiske øyene forsvinne foran sine øyne i den magiske og gåtefulle tåken...

Så mange timer jeg har satt i biologientimene å hørt og pugget med glede om den kjente Darwin, hans finker og galapagos! GALAPAGOS! Jeg fatter det ikke, jeg har satt mine føtter her på denne uvirkelige plassen som kun finnes i lærebøker og fantasi.
En stor knudrete iguana statue er det første som møter mine øyne på denne surrealistiske plassen. Øynene mine triller mens inntrykkene suger seg mot meg.

En buss henter oss på andre siden av kontrollen og tar oss til kaien. Uventet får vi en varm velkomst av fem-seks sjøløver som ligger strekk i skyggen på trebenkene og på den bare bakken. De koser seg sammen med marine iguaner og bluefotted boobies, (søte fugler med knall blå bein). Man får så vidt satt sine små uviktige føtter på øya og eventyret har allerede begynt for lenge siden.

Hver dag er en skjelden gave, i alle fall på Galapagos. Hver dag våknet man, solen skinte så fint gjennom gardinene, den lille tredøren fra lugaren ble åpnet og mine trøtte øyne myset mot den sterke morgen solen og den klare blå himmelen. Jeg klartret opp den lille hvite trappen til dekk, langs masten hvilte alle de forskjellige fuglene vingene sine etter lange og korte flyturer langt til himmels. Noen tok seg en liten tur før en aldri så liten fiskjakt, andre for å sette seg på en av de mange vulkanstenete øyene. Hver dag er å våkne opp til en ny destinasjon, en ny gave, et nytt eventyr med flere nye arter enn man kan drømme om. De mest fargerike skapninger på jord, tilbaketrukket her i galapagos for å senere danne flere nye nydelige skapninger med egenskaper tilpasset den eksakte habitasjonen den er overlevbar på.

Survival of the fittest, er det som gjelder her. Det sies de fleste pattedyr kom Galapagos, drivende på trestammer og annet gammelt skrot fra naturen. Små dyr og frø svømte eller fløy med vinger eller vind. Etter millioner av år utviklet artene seg ettersom de ikke kunne få tak i mat på andre måter enn å forandre sine levevillkår og fangstmetoder. Dette kalles survival of the fittest. De sterkeste egenskapene vinner, vinner premien om å føre sin art videre. Charles Darvin kom til Galapagos i 1835. Han fant mange nye arter og lagde senere en teori om hvordan arter over tid generelt tilpasser seg det levestedet de bor på. Denne teorien er noe a det viktigte for biologer idag og var også grunnlaget for det som i dag kalles Darwinismen.

Wikipedia sier: Darwinisme betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på Charles Darwins teorier. I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner bredt akseptert blant fagfolk.

Galapagos er en nydelig plass med et fritt og vakkert dyreliv, men som andre plasser i verden, finnes det også problemer her. Et stort problem på Galapagos er alle de "husdyrene" som ble bragt da menneskene kom til øyene. Da folk bosatte seg, eller seilere kom her for fisk, hadde de med seg levende dyr som mat. De satte igjen kuer, hester, hunder og ikke mist rotter (kom uønsket med skipene). Nå skal vi ikke tro at siden vi bor så langt borte fra Ecuador, Sør Amerika og derfor også Galapagos, har vi ikke skyld i dette. En av de største problemdyrene på Galapagos er nemlig ”the norwegian rats”. Disse rottene kom med de norske fiskebåtene. Denne arten rotter har utryddet to andre arter endemiske (kun fantes på Galapagos), med andre ord nå utryddet fra verden. Også andre husdyr som villhunder, har nesten utryddet arter. Kjempe skillpadden er et godt eksempel. Ettersom hundene graver opp og spiser deres få egg, blir eggene ødelagt før skillpaddne får lagt nye. Dette er et kjempe problem og det er satt i gang store proskjekter for å redde arten. Siden kjempe skilpadden kan bli opp til 200år, kommer dette arbeidet til å ta generasjoner. Sjøløvefangst, spising av kjempe skilpaddene og andre dyr, haifinnesuppe til Asia, forurensing på øyene, massturisme! Det er så mye som jeg ikke vil inn på for å ikke lage dette innlegget endeløst. (Vil gjerne diskutere å fortelle når jeg kommer hjem!)

Det er rart hvordan vi mennesker ødelegger for oss selv, og dyrene presterer å lage alle slags systemer der de lar jorden bli jorden. Som om de kanskje må ofre et simpelt ”umateralistisk” liv for de har funnet ut det er slik man må gjøre det for å bevare det rundt og for å la de neste generasjoner leve. Når jeg var på Galapagos fikk jeg igjen en fornemmelse om hvor dumme vi mennesker er. Vi ødelegger alt rundt oss, og etterpå skal vi leke intelligente fordi vi må tilbake å fikse alle ødeleggelsene her på jorda (som vi selv har utsatt oss for med alle våre ”nyvinninger” og oppfinnelser). Hvor skal det ende? Se på forurensingen. Når stopper vi å ha biler å fly? jeg er ikke den rette til å anklage mennesker som forbruker, har bil eller tar fly, det er nesten umulig i denne verden å ikke bruke de hjelpemidlene vi har å allikevel være en del av det moderne samfunn. Men dette er en helt annen diskusjon som jeg ikke akter å bevege meg inn i dette lille øyeblikk.

Tilbake til Galapagos. På tross av de problemene som er oppstått (på grunn av mennesker) er det et paradis på jord. Dette er ikke bare et paradis som andre paradis. Zanzibar i Tanzania er et paradis, men et paradis med store hoteller. Dette er et paradis, et uberørt paradis. En liten gummibåt til en liten øy. Vi sniker oss til en laguna, i lagunen finner vi elegante rosa flamengoer som siler ut småreker fra vannet. Den rosa fargen kommer av alle rekene de konsumerer. Tenk at de egentlig er hvite!

Sjøløvene strekker seg i solsteken, iguanaene vandrer rundt på leting etter de gule blomstene på de skjeldne kaktusene på øya. Til og med plantene har sine egne liv der de er tilpasset å beskytte seg mot dyrene her på øya. Økosystemet er så sammensatt, så perfekt, så sjørt. En liten forskjell i omverden vil forandre alt, i verste fall ødelegge alt. Man lister seg man kikker på bakken og i lufta, plutselig står en iguana å kikker opp i dine øyne, idet du nesten trør på den. Man må vokte sine steg, man er ikke i kjente trakter. Man er nå en helt annen plass, en plass hvor dyrene hersker og har rettigheter, som ingen annen plass på jord. Her er vi ikke verdens frykt og fare i deres øyne, å de skulle bare visst.

Fuglene poserer foran oss. Hannene skriker ut sine paringsrop og blåser opp sine knallrøde poser under nebbet, mens hunnen flakser elegant over mennene som en flørt. Minner meg om en annen art jeg kjenner godt...

En landiguana slapper av på et nasjonalpark skilt

Monday, April 20, 2009

Friday, April 17, 2009

Quito, Ecuador


Gleder meg til å komme av dette kalde flyet, har reist lenge. Kjenner den varme vinden komme mot meg på utsiden. Aarrh! Dørene åpnes, noe kjennes feil... brrr det er kaldt her?? Hva er dette? Jeg gjentar, det er kaldt her.

Jeg kommer ut av flyplassen. Det er ikke bare kaldt her, det er annerledes også. Jeg kan forstå jeg har hoppet over noen land. Her glir ikke grensene inn i hverandre. Her finner man ikke samme kjennetegn som Bolivia og Peru. Her mangler de tradisjonelle draktene og de øde ørkenlandskap. Det er en litt god følelese i grunnen. Kjenner en fornemmelse av samme stillhet som da vi satt oss inn i taxien i Dubai (i begynnelsen av vår reise), men denne bilen bråker mer og med et viskes Dubaifølesen ut. Det kjennes som om vi begynner på en ny del av reisen.

Dollar, US dollar æsj! Betent tema her sier folkene jeg snakker med. Ingen ville ha dollar. Opprør, siste leder ble kastet fra makter i denne diskusjonen. Neste leder innførte valutaen med stor opposisjon. Nå er det stor misnøye. Alt er så dyrt her og jeg kan ikke forstå hvordan de lokale kan leve.

Spansk, spansk spansk, her er det ikke en gang mulig å spør om nøkkelen i resepsjonen på HOTELLET om du ikke kan spansk, perfekt! Det er sånn vi liker det!

Ecuador Quito, Galapagos. Det var den eneste planen jeg hadde på denne plassen. Herregud, quito har jo alt! Rafting ble det første. Rio Blanco, Rio death! Etter ei dame i båten datt og knuste leppa og armen, etter en mann datt ut og nesten fløy i steinene etter den tredje falt ut, var det stopp. Opp i midten av ruta og til sykehuset med de skadede.

Raftingbåten på Rio Blanco (kamera ble igjen i bilen)

No more said, ikke noe spesielt med der vi bodde... Vi kaster oss på et fly til Galapagoooos!:D

Friday, April 10, 2009

Jungelbyen Iquitos


Ja, jeg skal slutte å spise ting på gata. Ok, det høres kanskje litt feil ut. Det er ikke som jeg spiser ting på gata, men maten som blir solgt på gata. (Å nei Daniel, det var ikke fordi jeg spiste en stekt larve i jungelen heller!) Jeg burde kanskje ha lært etter to ganger parasitter i Tanzania, men... NEI! Sissil lærer aldri. Du tenker kanskje nå, "ja så sissil ble syk..." jepp, du har kanskje rett der..

Etter mye planlegging og mye snakk, ble det aldri noe tur til Amazonas, sykehusopphold derimot! Whats the difference right..?

Oppholdet i Iquitos, verdens største by som ikke kan bli nådd på land, var mye mer enn forventet. På tross av et aldri så lite sykehusopphold, hadde vi det fantastisk. Det hele startet med at vi fikk bo hjemme hos min venn Puri, som gikk på skole med meg i fjor. Siden vi ankom flyplassen i Iquitos klokken syv om morgenen, hadde vi tid til litt sightseeing før hun begynte på jobb klokka ni.

Puri har bodd i den lille jungelbyen Iquitos siden hun liten. Hun jobber i en organisasjon kalt la Restinga.

Kort fortalt overtok en mann kalt Luis Gonzalez- Polar Zuzunaga, et verksted etter faren sin midt i byen i Iquitos i 1996 . Etterhvert kom det gate-gutter innom for å få hjelp, mat eller slå av en prat. Etterhvert ville de ikke dra igjen. De ble boende. Etter mye vanskelig jobb med gatebarn, ble fokuset rettet mot “niños trabajadores”, altså barn som har et hjem men pga. en vanskelig situasjon hjemme er nødt til å jobbe på gata. Sammen med Itala Morán Sánches utviklet Luis og hans gjeng prosjektet stadig videre, idag heter prosjektet La Restinga.

Hver eneste dag arrangeres forskjellige aktiviteter/kurs som for eksempel kampsporten Capoeira. På morgenene, mandag til fredag er det åpen skole hvor barn med "skoleproblemer" kan komme å få leksehjelp, opplæring, eller å rett å slett komme seg litt bort fra famile/gata. På ettermiddagen er “biblioteket uten bøker” tilgjengelig gratis for de som måtte ønske det. biblioteket uten bøker består av 8 datamaskiner med tilgang til Internet, data-programmer og en veileder (en av La Restinga-guttene). Prosjektet har også et fargerikt teater-miljø som engasjerer seg i nærmiljøet og i gatebildet. På årets internasjonale dag mot AIDS var over 30 ungdom kledd opp i slående spenstige antrekk for å slå et slag for sikker sex og kampen mot HIV-smitten.

Et annet preventivt tiltak er samarbeidet med de forskjellige skolene i byen. Opplæring av lærere og elever om selvtillit, muligheter, seksualitet, prevensjon og sykdommer inngår i dette samarbeidet. Prosjektet er svært synlig i byen og barna vet godt at denne plassen er der for dem.

Før vi besøkte La Restinga tok Puri oss med til en del av byen, man ikke vil gå alene, "Beleng".
Dette er en av de fattigste strøkene i byen. Her er husene bygget på vannet, siden mennesker ikke har råd til å kjøpe land. Her finnes ingen sanitærsystem, og på en eller annen måte er det satt opp gratis strøm (litt skummelt rett over vannet..). Vi ankom og Puri kjente alle. Det viser seg at dette er arbeidsplassen hennes. Hver dag går hun ned her å underviser om seksuelt overførbare sykdommer, sex og hvorfor barnemissbruk er feil. Disse temaene er meget viktige her, også i forhold til at det er et stort (og økende) problem med barneprostitusjon.

Så vi hoppet oppi en liten trebåt og fløt utover vannet som ble brukt som toalett, badekar, transportmiddel og for noen drikkevann. Barna lekte seg ved bryggekanten, stupte og svømte i det brune vannet. Alle vinket fornøyd til Puri som tilbake smilende sa masse på spansk som vi ikke forstod. damer som vasker klær i de små falleferdige trehusene, en bensinstasjon midt på vannet og små båter som er butikker. "butikkene" flyter rundt fra hus til hus for å selge varene sine. Det hele var fantastisk, jeg elsket det! Skolen midt på vannet, noen barn svømmer til den, andre har båt. Jeg sier det igjen, jeg elsker det. Tror jeg hadde elsket å bodd her! Nå ser jeg selvfølgelig bort fra den ekstreme fattigdommen som finnes her, men jeg tenker på den enkle livet. Etter denne båtturen smilte jeg fra øre til øre... I ettertid hørte jeg folk sa dette var den ekleste mest stinkende plassen de noen gang hadde vert... Lukt? Jeg merket ikke en ting. Jeg spurte Daniel, han bekreftet at det stinket... Merkelig, kanskje eg sluttet å puste da jeg så alle de forskjellige fargene, nye oppfinnelsene og de glade smilende barna...

Etter å ha besøkt Beleng og La Restinga. Var det på tide å få litt jungeldyr på listen. Vi ble med en venn av Puri i en skranglete liten "mopedting" også kalt "motokar". Vi skulle besøke et biologisk reservat.

Det av en utrolig fin opplevelse å dra på dette reservatet. Et stort problem i Iquitos og Amazonas er utrydding av dyrearter for mat. Mye av dette kommer av uvitenhet, men også mye av nøden for penger. Her på reservatet fikk vi mate små "sea cows" som er den nærmeste slektningen til elefanter. De var så søte, jeg ble forelsket med første øyeblikk. små myke munner med følehår som lignet på Daniels ubarberte ungdomsbart... Alle babyene hadde mistet mødrene sine på samme måte, drept av pengegriske mennesker. Som et menneske, kan de ikke leve uten kjærlighet eller uten en mamma. Her på senteret blir de tatt vare på til de er store nok til å klare seg selv. Den miste de hadde var ikke større en halv meter ca.en måned gammel og kunne ikke være i bassenget med de andre. Han var så redd at han bare svømte rundt å avførte i hele bassenget. Han hadde heller ikke lært seg å drikke av tutteflaske enda så han sølte overalt. Stakar liten! Men her på reservatet får han masse hjelp. De som jobber her er alle frivillige utdannede biologer som gir sin tid og sin kjærlighet til disse søte små (store voksne) skjeggete skapningene.

Etter litt tid her begynte krampene i magen... Skal ikke si mer og hopper til at vi begge begynte å føle oss bedre tre dager senere... Det ble ikke mye tid til å gjøre annet enn å kikke på Capoeira i gata, som ikke var bare bare. Som sagt lærer barna på La Restinga Kampsporten Capoeira, dette fremføres hver lørdag på fortauet i midten av en folkemengde. Det var en fantastisk stemning da vi satt forhekset av trommer og fakler og kikket på denne fortrollende dansen.

Etter en ny dag og et privat danseshow av Puris homofile roomate (med en frytelig historie på grunn av sin legning, som jeg ikke skal gå mer inn på, men som er et stort problem i Iquitos), måtte vi dra. En motokar til flyplassen midt på natta, og vi var igjen på reisefot. Denne gangen gikk det til Ecuador...


Gata i Iquitos, kun motortaxier eller "motokar"
Utsikten over elven som fører inn i Amazonas
Jeg og Daniel mater de utryddelsestruede baby seacows med melk <3 onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://4.bp.blogspot.com/_kCBDM6302ic/SejaExm2-II/AAAAAAAAAWM/02U9f3H602E/s1600-h/CIMG5458.JPG">Den lille vegetarianer babyen vil smake litt på hånda mi (med verdens mykeste tannløse munn)

Daniel og Puri, min venninne fra Hald (fjorårets studie)

Capoeira i gata (La Restinga ungdommene)

Falleferdige hus i Beleng

I den lille båten på elva i Beleng

En liten gutt har funnet en ny løsning på "båt" (fra Beleng)

Gutter på elva i Beleng

Hus på elva

Ungdomshuset "La Restinga" (som betyr skjulested/tilfluktssted/beskyttelse)

Det var en gang...

Okay så er det kanskje på tide å skrive litt blogg. Det er så mye som skjer og så vanskelig å oppdatere. Plutselig er man uten internet, eller så vil man heller være ute å suuurfe! :DSiste innlegg var om Machu Picchu, som utrolig nok var helt tilbake i februar! Tiden flyr og siden da har jeg tiden krysset mange grenser og truffet mange forskjellige folkeslag. Det neste etter Machu Picchu var å dra til Lima by. Her skulle vi møte min venn Nagib som gikk på samme studie som meg i fjor. Før dette skulle vi bare gjennom den verste bussturen noen sinne.

Lima.
En mann kommer inn i bussen, han kommer frem til setene våre, han har et filmkamera i hendene. Hva gjør han? Er han en freak som vil filme "den store opplevelsen" av å være på en buss, eller later han som om han filmer andre bare for å få oss med på filmen av en eller en annen syk grunn? Ikke spør meg, jeg smilte bare mitt falske misstroiske smil til denne mystiske mannen.. Well wait a minute.. hm.Plutselig popper en liten godt gjemt tanke opp av mitt hode. "In Peru they videotape you, just in case you die". ææææææææææææ jeg er på dødtsbussen til Lima! Åja du det var virkelig et mareritt. Gjennom svingete veier i fjellene, full tåke, tungt regn, og stupbratte fjellskrenter på den lille smale grusveien. Selene virket ikke, jeg og Daniel, påknyttede bilbelter og øyne vidåpne av redsel på vei til storbyen Lima. Kanskje det er på tide å trekke tilbake smilet på dødtsfilmen...

Etter å ha overlevd denne dramatiske bussturen vel vitende om at vi heldigvis hadde valg rett buss (en annen buss krasjet og tjue mennesker døde, som vanlig...) var vi endelig fremme i varme Lima. Trøtte, sultne (etter å få kjøttstykker med saus istedet for vår lovde deilige vegetarmat...) Der stod Nagib klar med sin bitte lille venn Chicken.

Etter å ha sovet på hosteller, var det godt å endelig komme inn i en familie. Nagib og hans familie bodde i et murhus, men ikke mye annet enn ja... mur. utrolig koselig og meget enkelt. Hans familie syns det var kjempe koselig at vi kom på besøk og snakket non-stop spansk puh! Her morgen spiste vi med Nagibs søster og Nagib, hvite rundstykker og grøt mmm.



Jeg har bare et ord - FRUKTSALAT! What a dream. Nå snakker jeg ikke om hvilken som helst fruktsalat, dette var verdens største fruktsalat med honning og yoghurt og tuttifruttidryss:D Denne salaten ble solgt i det lokale markedet hvor vi hang mest av dagene, ikke nødvendigvis for å shoppe (jo fruktsalat!) men for å kikke på alle de forskjellige tingene og menneskene som finnes der. Alt fra tyggis, levende kyllinger, frukt, lokal mat, klær og sko. Løshundene var det verste, de så slitne ut med deres pjuskete skittne pels. Mange av dem hadde blodige sår og ble behandlet med spark og skrik. Vi kikket på dem der vi satt på markedet, jeg kjente jeg ble sørgelig på deres vegne. De triste øynene kikket opp på oss.

Siden jeg ikke har kjøpt klær siden sist mai, var dette markedet perfekt. Second hand! Små markeder med brukte klær overalt. Inn i det lille hjørne av en bod, bak et bord og et teppe, prøve bukser. Bukser fra 80-tallet, 90-tallet i det sterkeste farger og modeller. Gå videre, barna løper rundt oss, leker med rokkeringer, klissete rundt munnen etter slikkepinnene. Smilende ansikter, koselige mennesker som gjerne vil hjelpe med det meste. En time fra Lima by, i et lite lokalt strøk. Aldri om jeg hadde dratt her alene, hadde jeg ikke besøkt Nagib. Dette er et strøk der du rett og slett ikke er velkommen om du ikke kommer på besøk eller for å jobbe.

Både Nagib og hans venn Chicken er skuespillere. De jobber i en organisasjon for barn og lærer dem å synge, danse å spille instrumenter. Vi var så heldige å få komme å se på dem da de øvde på en forestilling de skulle ha noen dager senere. Barna koste seg, og alle guttene syns Daniel var ganske kul med sine tattoveringer (etter en liten stund hadde han en liten skare)..


Etter noen få dager med strand, surf, kos, familie og barneteater var det tid for oss å dra videre. Det kjentes godt å få en pause borte fra alle turistene og backpackere. Leve livet i en kultur og lære mer spansk. Jeg kjente meg heldig og ganske lykkelig.

Nå bar det til etterlengtede og litt skumle Amazonas, Iquitos. æææ hello mr. spider, Marlaria og Dengue feber!