Tuesday, January 6, 2009

Tanzania 29.12.08-07.01.09






Barna løper mot meg med smilende ansikter, jeg kjenner tårene presse på. Det er lenge siden, det er godt. Samme bakgård, samme hus, den lyse sanden på bakken gir tilbakeblikk om alle timene fotball med nabobarna. Jeg går gjennom gatene i mitt gamle hjem. Menneskene kikker, men de er ikke overasket som om de ikke har sett meg før. Selv om jeg kjenner plassen, føler jeg ikke samme tilhørighet som da jeg bodde her i syv måneder. Syv måneder på denne lille plassen, i denne lille leiligheten, med alle disse menneskene.

De samme menneskene i de samme områder i gatene i de samme yrkene med de samme vennene. Jeg levde slik en kort periode, disse menneskene lever slik hele livet. Dag inn dag ut i samme rutine i kampen for å overleve i et hardt afrikansk samfunn.

Morgendagen bringer kaos. Den bringer krangel om plassene i daladalaen (den lokale bussen) etterfulgt av krangel om hvem som skal selge oss den beste båt billetten. Dette var rutine, dette har jeg gjort før.

Jeg er trøtt, dagen gikk som forventet. Kaos, mer enn kaos. Noe positivt kom ut av det ettersom vi møtte en hel gjeng med andre wazungoer (hvite) som også hadde samme problem, å komme seg på en båt uten å bli lurt til å ta fly, til å kjøpe juksebillett eller å betale dobbelt så mye. Etter ca. To timer i fult kaos var billettene kjøpt og selv om vi måtte ta oss til takke med 12.00 ferga i stedet for den ønskede 07.15 ferga. Vi hadde nå i alle fall en billett og vi skulle endelig få dra til Zanzibar.


Cheeeeeers!!!, sang vi i kor. Sammen med de tre andre guttene fra Amsterdam, Daniel og min kjære Solvår godt tilbake ved min side. Skål for paradiset, ”and for the Norwegians, our lottery ticket to paradise”, utbrøt den ene korte mørkhårede Nederlenderen. Livet var godt, vi hadde endelig nådd målet. Selv om jeg hadde vert der mange ganger før, var det en god fredelig følelse av å endelig være i paradis. Turkist hav, hvit sand, palmer og hengekøyer. Parasoller laget av palmeblader og solsenger laget av tre og røff tråd i kryss. Bungalower midt på stranden, store himmelsenger og sjarmerende møbler i tre.

Dagene gikk morten kom til Zanzibar og nyttår kom, vi gled lette og glade inn i 2009 sammen med vår nye gjeng som hver dag lå på den myke sofaen på stranden. Vi spiste drakk, nøt livet og latet oss. Hva kan jeg si.. Zanzibar – sol, bad og avslapning.

Etter noen dager med dette kom vi oss endelig på en aldri så liten spice tour. Zanzibar er kjent for å være ”the island of spices”, og selv om jeg har vert her utallige ganger hadde jeg aldri vert på den berømte spice touren.

En vellykket dag, slitne etter timevis av trasking i jungelen, nellik, pepper, kanel, jod, curry osv, alt dette midt i skogen. Det beste av hele turen var slutten da vi fikk smake alle slags forskjellige frukter fra den frodige jungelen. Alle frukter i de vakreste farger, noen grønne noen gule, noen formet ovale med pigger andre delikate som mangoen med et tynt mykt skall. Utallige frukter jeg aldri har smakt, søte og friske, sure og skarpe. En virkelig vellykket tur!


Da vi hadde tatt farvel med alle våre nye venner la vi oss og dagen etter dro vi til Dar es Salaam med båt etter en liten tur innom estetiske Stone town.

Å komme tilbake til Dar es Salaam for andre gang sammen med Solvår var noe helt annet. Vi var tilbake i vårt sanne element, i kjente hjemtrakter. Vi lekte med barna i timevis, sprang sammen med dem ute i gata og løftet dem opp mot himmelen. De lo med sin søte barnelatter og alle minnene kom strømmene tilbake.

Tidlig om morgenene stod jeg opp og vasket alle klærne mine for hånd i bakgården. Det var godt å komme tilbake, det var som om jeg var tilbake i hverdagen jeg levde i da jeg bodde her. Mennesker kom inn og ut, de samme ansiktene jeg så hver dag da jeg bodde her på denne lille plassen. Det føltes godt å være tilbake. Hanen gol sine morgengol, menneskene gjorde sine morgenplikter og fuglene sang sin morgensang.

Vi spiste tradisjonell frokost sammen med vår gamle familie og jeg kjente at livet var godt. Snart var det ut i det skumle og ukjente, med mennesker vi ikke kjente og plasser vi ikke hadde sett. Snart begynte reisen på ordentlig.

Det er rart hvordan vi vestlige mennesker har så lite å gjør at vi må se på TV og brukes andres liv som underholdning...

4 comments:

Anonymous said...

Damn!! Du skrive bra sissil, wake up call:)
G..

sissil said...

Tusen takk:D Mer bilder komme, men nettet er utrooolig treikt her!

Klemmer!!

Anonymous said...

Har du sagt "wewe wafahamo kiswahili?" tll många människor, Sissil? :D

Ätit mycket cassava?

Hoppas du får en fortsatt trevlig tid Tanzania, hälsa Solvår! :)

/Johannes

Sissil Egge said...

Haha ja alle jeg så som så ut som en Tanzanianer;)

Faktisk ikke spist en eneste cassava, men det var en dame som prøvde å prakke på meg noe grønnsaksmos fritert i olje, hun sa bare ndiondio da jeg spurte om det var cassava:s

Solvår ligger btw på sykehuset med 4typer malaria;) vi er så i Sau Paulo!

Sender litt sol til deg!

Klemmer!
Sissil