Friday, January 16, 2009

Jeg bor på barnehjem!



Den lille lappen blir bestemt satt i en liten plastikklomme på den nedre delen av køysenga inne på jente rommet. Sissil, står det tydelig med blokkbokstaver. En seng og et skap med hengelås, er mitt, resten er for alle, som en lite koloni. Føler meg som et barn på et barnehjem, det er ganske koselig i grunnen. Etter en time står vi på kjøkkenet å lager mat som vi ikke ar gjort annet for alltid. Alle er venner som en stor familie. En time etter oss kommer to nye jenter til hostellet, de ser på oss og det er ikke sjanse at de ville se at vi også kom dit i dag. Det er herlig, man føler seg velkommen.

Haaaaai, roper jeg mens den kommer mot meg, tar et kraftig svømmetak og knekker nakken min som det skulle vært i-sopor. Dette kommer så til å skje når jeg skal ut i vannet å surfer i Brasil. Tenker ikke på annet når jeg sitter på bussen mellom Sao Paulo – Rio, mens jeg ser på den frodige naturen med tilfeldige vannfall fra fjellene. Jeg tenker på hva jeg vil skrive til dere der hjemme, men kommer ikke på ord, det er så nydelig og som mange ganger før må jeg pent lagre bildene langt inne på en trygg plass i hodet mitt. Jeg vet at selv om jeg prøver å gjemme dem godt vil de forandres, bli blasse og til slutt vil minnene være av noe annet, de ekte minnene men blasse og godt blandet med min fantasi. Kanskje det også er best noen ganger.

Vi er i Rio! Vi kikker oss rundt, vi er på en busstasjon. I Lonley planet (reiseguiden vi bruker som bibel på vår reise) står det at man ikke må se ”lost” ut, da er man potensielle ransofre. Nei jeg og Daniel vi traver bene veien uten så mye som å blunke. Dette er i alle fall hva vi prøver på, vi ser sikkert ut som to FRPere inne på et hippiehus. Vi kommer opp med den briljante iden som går ut på å lese på et restaurant skilt mens vi diskuterer neste retning vi målrettet skal gå mot. Planen går i grunnen som smurt, til den ene kelneren på gresk (portugisisk) spør noe som om hva vi vil ha. Mye av vår stolte forståelsen av språk kan bunne ut i logikk. Noen holder vekslepengene mot der og sier noe, du tar imot og gjetter de sier noe som vær så god, du sier Obrigada (takk) og smiler fint tilbake. Denne teknikken pleier å fungere ganske bra, men logikken ser ikke helt til å fungere alltid, som om når vi tror vi blir spurt om bagasje og konduktøren egentlig spør om passportnummer:s vi liker i alle fall å tro at vi sammen er ganske logiske og at vi kan en smule portugisisk.

En buss kommer skrensende mot oss langs fortauet,den stanser forann oss. Det minner en smule om fnattbussen i Harry Potter, som kommer din vei naar du trenger den mest. Vi leser noe om metro paa bussen, resten er portugisisk, vi tar sjansen, hopper paa og haaper paa det beste...

1 comment:

Anonymous said...

Men Sissil, du kan ju inte skriva; "reiseguiden vi bruker som bibel på vår reise". Du måste se Lonely Planet med kritiska ögon. Hotellen de nämner, restaurangerna de rekommenderar, det är inte objektivt! Man måste kunna gå sin egen väg, en guidebok ska inte styra ens resa, då blir det inte spännande och heller inte annorlunda.

Skärpning Sissil ;)

/J