Friday, January 30, 2009

B.A, Argentina



idet jeg er hallveis i den kalde mørke betongtrappa, får jeg jeg øye på et par små kalde føtter. Den lille gutten ligger i fosterstilling. Han sover, han er alene. Klærene er gamle, skitne og slitte. Jeg vil løfte han opp, jeg vil ta ham med hjem, alle tankene surrer inni hodet. Et øyeblikk trodde jeg jeg skulle skrike: Daniel gi ham teppet ditt, jeg gjorde det ikke, det var jo varmt ute. Hva kunne vi gi ham, hadde han foreldre? Kunne han egentlig gå på skole? Vips så var vi forbi og den lille gutten var bare et minne, et minne som klistret seg som alle de fine klistermerkene mamma pleide å kjøpe til meg som liten glad jente med krøller som dekket hele det smilende ansiktet.

Har ikke en gang merket jeg har krysset en grense, jeg må nå bruke gracias isteden for obrigado, og her heter det Argentina isteden for Brasil. Har hatt en natt i Puerto de Iguaso, de vakreste fossefall mellom Brasil og Argentina. Turistattraksjon nummer en. Alle snakker engelsk og de blåhvite turistene som tror de eier landet, går i rekke rad helt til du angrer deg tilbake til steinalderen for at du kjøpte en billlett inn til denne parken. Men det må ses. Man må bare se for seg at man er alene og lukke alle de cocacola drikkene bildegale menneskene langt langt borte. Noen få timer i puerto de Iguacu og man vil få oppleve noe helt uten om det vanlige.

Har satt på bussen i tyve timer, en busstur med mye mer mat enn den lille gutten kunne drømt om i en livstid. Rødvin, biff, brownies, brød, kaffe, brus, grønnsaker, frokost, våknet med en cerialbar på fanget, kunne ikke bli sulten før jeg ble vekket å fikk påfyll. Så urettferdig det er...

Bort fra de store gatene med høye historiske bygninger med utsmykninger på linje med den vakreste kunst. En storby, med utallige travle mennesker i gatene. Ekle rike mennesker med så mye penger at de må inn på hvert et kjøpesenter for å kjøpe seg noe de ikke trenger, men av kjedsomhet plukker med seg uten en tanke ofret på sin neste.




På metroen, en liten gutt deler ut pastellfarga hårklemmer for så å samle dem inn i håp om at noen vil kjøpe en av ham. Han ser trist ut, som ingenting betyr noe, som han ikke har noe å leve for. Han samler de fleste inn igjen og går som få mange ganger før med nytt håp om mat for dagen, inn i neste skranglete vogn full av mennesker.



Store forskjeller, kriminalitet oppfostres i den fattige delen av byen også av befolkningen døpt: miseryvillage, elendighets landsbyen. Mennesker uten arbeid, firmaer konkurs. Mennesker som en gang hadde dress og slips har fått det erstattet med et ukeblad og et postkort. De står i sine simple små boder rundt i byen og prøver å få pesoen (argentinsk valuta) til å strekke seg enda lenger. Her finnes elendighet i de små gjemte gater. En vakker by, en fantastisk fasade, men så mye mer en tango og glede ligger bak kulissene i denne store eventyraktige byen, Buenos Aires.

No comments: