Friday, January 30, 2009

B.A, Argentina



idet jeg er hallveis i den kalde mørke betongtrappa, får jeg jeg øye på et par små kalde føtter. Den lille gutten ligger i fosterstilling. Han sover, han er alene. Klærene er gamle, skitne og slitte. Jeg vil løfte han opp, jeg vil ta ham med hjem, alle tankene surrer inni hodet. Et øyeblikk trodde jeg jeg skulle skrike: Daniel gi ham teppet ditt, jeg gjorde det ikke, det var jo varmt ute. Hva kunne vi gi ham, hadde han foreldre? Kunne han egentlig gå på skole? Vips så var vi forbi og den lille gutten var bare et minne, et minne som klistret seg som alle de fine klistermerkene mamma pleide å kjøpe til meg som liten glad jente med krøller som dekket hele det smilende ansiktet.

Har ikke en gang merket jeg har krysset en grense, jeg må nå bruke gracias isteden for obrigado, og her heter det Argentina isteden for Brasil. Har hatt en natt i Puerto de Iguaso, de vakreste fossefall mellom Brasil og Argentina. Turistattraksjon nummer en. Alle snakker engelsk og de blåhvite turistene som tror de eier landet, går i rekke rad helt til du angrer deg tilbake til steinalderen for at du kjøpte en billlett inn til denne parken. Men det må ses. Man må bare se for seg at man er alene og lukke alle de cocacola drikkene bildegale menneskene langt langt borte. Noen få timer i puerto de Iguacu og man vil få oppleve noe helt uten om det vanlige.

Har satt på bussen i tyve timer, en busstur med mye mer mat enn den lille gutten kunne drømt om i en livstid. Rødvin, biff, brownies, brød, kaffe, brus, grønnsaker, frokost, våknet med en cerialbar på fanget, kunne ikke bli sulten før jeg ble vekket å fikk påfyll. Så urettferdig det er...

Bort fra de store gatene med høye historiske bygninger med utsmykninger på linje med den vakreste kunst. En storby, med utallige travle mennesker i gatene. Ekle rike mennesker med så mye penger at de må inn på hvert et kjøpesenter for å kjøpe seg noe de ikke trenger, men av kjedsomhet plukker med seg uten en tanke ofret på sin neste.




På metroen, en liten gutt deler ut pastellfarga hårklemmer for så å samle dem inn i håp om at noen vil kjøpe en av ham. Han ser trist ut, som ingenting betyr noe, som han ikke har noe å leve for. Han samler de fleste inn igjen og går som få mange ganger før med nytt håp om mat for dagen, inn i neste skranglete vogn full av mennesker.



Store forskjeller, kriminalitet oppfostres i den fattige delen av byen også av befolkningen døpt: miseryvillage, elendighets landsbyen. Mennesker uten arbeid, firmaer konkurs. Mennesker som en gang hadde dress og slips har fått det erstattet med et ukeblad og et postkort. De står i sine simple små boder rundt i byen og prøver å få pesoen (argentinsk valuta) til å strekke seg enda lenger. Her finnes elendighet i de små gjemte gater. En vakker by, en fantastisk fasade, men så mye mer en tango og glede ligger bak kulissene i denne store eventyraktige byen, Buenos Aires.

"tick!" Ive been there!



Vi lever i en digital verden hvor vi ser alt gjennom en kameralinse. Vi kommer til en spektakulær plass, vi har kameraet for hånden og klikker på avløseren helt til vi føler oss ferdige eller det man febrilsk prøvde å fange i kamera har hoppet bak en trestamme. Men det gjør selvfølgelig ingenting, nå har man jo tross alt dokumentert at man nå har vert på stedet.

Alt sett gjennom kameralinsen, går vi videre til neste plass, neste turistattraksjon, en av de 7 underverker i verden kanskje, klikker noen bilder, stiller seg foran, smiler med sitt sleskete falske innøvde smil og krysser av i boka “thing to do in life”.

Et stempel i passet, et kryss I boka, et bilde som bevis på facebook er alt vi bryr oss om. Hva skjedde med å ha et eneste bilde fra en plass og la dette ene dyrebare bildet fremkalle minnene vi allerede har i hodet. Glemmer vi alt som ikke er dokumentert på bildene?



Vi lever i en digital verden, vi bruker andres liv som underholdning ser på filmer og TV for å fylle våre egne liv, vi streber etter å ha sett mest å finne måter å bevise og fortelle til andre at vi har vert der.

I alt det travle mens vi prøver å få tid til alt vi vil ha gjort i våre liv glemmer vi de små øyeblikkene, vi glemmer å legge kameraet bort å kikke med våre egne øyne, å nyte det øyeblikket vi er i. Vi glemmer å nyte det for oss selv og ikke oppleve for å vise til andre mennesker.

Turistnæringen ødelegger så mye. Man går i rekke å rad for å ta bilder foran en foss, en regnbue, en religiøs kjent statue eller hver en utsiktpost, nøye plukket ut og skiltet opp på plassen. Vi venter på tur og kjøper dyre billetter for å stå i kø. Opplevelsen føles falsk alt føles som noe falsk og tillagd. Det er merkelig hvordan vi prøver å bevare, men instedet ødelegger instedet. Tjene penger, selge suvenirer det hele handler plutselig om kjøp og salg. Hvor herlig hadde det ikke hvert å komme til en liten varm kilde med et 3meter langt fossefall i midten av en jungel. Være der alene kose seg, 100 000 ganger bedre enn å stå i kø for å se et verdens største, bredeste og flottete om man vil. One of the 7 wonders my ass, alt ”the wonderful” forsvant med turismen.

Norge og turisme, vi er midt i naturen. Prekestolen for eksempel, vi lager ikke ikke trapper, sementerer oppganger for rullestoler og heiser midt der i naturen. Er du i fjellet så er du i fjellet. Vil du på fjelltur eller vil du gå i trapper? Det er forskjell på å lage noe til for at mennesker skal få muligheten til å se et vakkert sted og det å lage noe til slik at det kan tjenes mest mulig penger.

Gå ti stykker gjennom jungelen. I kø igjen, ikke noe spennende. Kamera rundt halsen, klikker bilder til dyret er borte, det eneste man egentlig har fått med seg er en brun flekk i midten av bildet, i beskrivelsen står det at dette faktisk er et meget spesielt dyr som finnes i denne skogen. Har man egentlig sett dyret? Nei ikke i det hele tatt, men det viktigste er at man har den brune flekken og kan fortelle alle andre hvor fantastisk heldig du var som så dette dyret. Hva med å legge ned kameraet for et minutt, snike seg inn i skogen å prøve på observere disse dyrene, faktisk se dem og kunne vite hva de gjør i skogen. Å kunne fortelle om hvordan det føltes å sitte der å se, å kunne fortelle hvordan dyrene oppførte seg. Et bilde bedre enn en brun flekk kan må finne på google.com eller i en hvilken som helst bok.

Sunday, January 18, 2009

Saquarema

Saquarema, two hours by bus from busy Rio. What did we do?
Suuuurf! relax, eat, surf, sleep, surf some more!



Great octupus, great people, great surf, man this is really a place to go! The secret paradise on earth. If you wanna find the place to be, this is it. Every person who goes there stays longer than intendnig, paradise. The hammock feels so soft in the shadow of the warm sun. This is where life is truly appreciated. Dont tell, just go;)



The puppy on the picture is my new baby! He didn’t have any parents and therefore I had to look after him while I was there. He used to get his small fury head stuck under the door, trying to get out of the garden...

Friday, January 16, 2009

Jeg bor på barnehjem!



Den lille lappen blir bestemt satt i en liten plastikklomme på den nedre delen av køysenga inne på jente rommet. Sissil, står det tydelig med blokkbokstaver. En seng og et skap med hengelås, er mitt, resten er for alle, som en lite koloni. Føler meg som et barn på et barnehjem, det er ganske koselig i grunnen. Etter en time står vi på kjøkkenet å lager mat som vi ikke ar gjort annet for alltid. Alle er venner som en stor familie. En time etter oss kommer to nye jenter til hostellet, de ser på oss og det er ikke sjanse at de ville se at vi også kom dit i dag. Det er herlig, man føler seg velkommen.

Haaaaai, roper jeg mens den kommer mot meg, tar et kraftig svømmetak og knekker nakken min som det skulle vært i-sopor. Dette kommer så til å skje når jeg skal ut i vannet å surfer i Brasil. Tenker ikke på annet når jeg sitter på bussen mellom Sao Paulo – Rio, mens jeg ser på den frodige naturen med tilfeldige vannfall fra fjellene. Jeg tenker på hva jeg vil skrive til dere der hjemme, men kommer ikke på ord, det er så nydelig og som mange ganger før må jeg pent lagre bildene langt inne på en trygg plass i hodet mitt. Jeg vet at selv om jeg prøver å gjemme dem godt vil de forandres, bli blasse og til slutt vil minnene være av noe annet, de ekte minnene men blasse og godt blandet med min fantasi. Kanskje det også er best noen ganger.

Vi er i Rio! Vi kikker oss rundt, vi er på en busstasjon. I Lonley planet (reiseguiden vi bruker som bibel på vår reise) står det at man ikke må se ”lost” ut, da er man potensielle ransofre. Nei jeg og Daniel vi traver bene veien uten så mye som å blunke. Dette er i alle fall hva vi prøver på, vi ser sikkert ut som to FRPere inne på et hippiehus. Vi kommer opp med den briljante iden som går ut på å lese på et restaurant skilt mens vi diskuterer neste retning vi målrettet skal gå mot. Planen går i grunnen som smurt, til den ene kelneren på gresk (portugisisk) spør noe som om hva vi vil ha. Mye av vår stolte forståelsen av språk kan bunne ut i logikk. Noen holder vekslepengene mot der og sier noe, du tar imot og gjetter de sier noe som vær så god, du sier Obrigada (takk) og smiler fint tilbake. Denne teknikken pleier å fungere ganske bra, men logikken ser ikke helt til å fungere alltid, som om når vi tror vi blir spurt om bagasje og konduktøren egentlig spør om passportnummer:s vi liker i alle fall å tro at vi sammen er ganske logiske og at vi kan en smule portugisisk.

En buss kommer skrensende mot oss langs fortauet,den stanser forann oss. Det minner en smule om fnattbussen i Harry Potter, som kommer din vei naar du trenger den mest. Vi leser noe om metro paa bussen, resten er portugisisk, vi tar sjansen, hopper paa og haaper paa det beste...

Johannesburg , Sør Afrika


Frykten for det ukjente var ikke det verste, heller ikke historiene jeg hadde hørt var det som virkelig satt en støkk i meg. Alle historiene om det man ikke kan gjøre i S.A.derimot, alle som vil rane deg, alle som vil lure deg, og for ikke å glemme alle som vil knivstikke deg.

”Hello Dear” den smilende damen i skranken så på meg med myke gode øyne. Med et ble redselen revet vekk fra blikket mitt. De nye brillene ble satt på og denne gangen så jeg gjennom et filter som fikk frem spenning og eventyr.




Hentet på flyplassen. Ut vinduet fra den låste, slitte bilen kunne jeg se gjerder, høye murer, piggtråd, strøm og dødninghode symboler. Vakthundene bjeffet mot bilene og menneskene som passerte. Jeg så for meg at å klatre over gjerdet og bli oppskrapt hundemat ikke var mitt største ønske, i alle fall ikke etter en 10 timers flytur og en dag med døyning og utallige myggstikk i forveien. Jeg bestemte etter hvert for ikke å klatre over et av disse elektriske dødelige gjerdene og gjennomførte i stedet plan B som gikk ut på å sitte relativt stille mens jeg kikket ut vinduet i tillegg til å unngå at matforgiftede Daniel skulle kaste opp gårsdagens tofupasta på meg.



Et kort besøk på supermarkedet for å kjøpe litt brød og hermetikk syltetøy som sikkert var fylt med sukker til randen. Sjåføren fra hostellet ble med, slik at jeg skulle være trygg, jeg følte meg trygg, men merket fremdeles at jeg var en farlig plass. Jeg gikk med raske skritt inn i den lille bilen, dørene ble låst etter meg.

Frodige grønne områder, gress og fargerike blomster. Flotte nyoppussede hus, en estetisk nydelig modelllignede by.



Hostellet var en grønn fredelig og trygg oase, med lilla vegger som passet godt til navnet ”purple palms.” Et lite hus, en liten familie alle til sammen.

Selv om dagen endte opp med seks timer på sykehus var den vellykket. Vi møtte mange hyggelige mennesker, og alle var interesserte i hvor vi skulle og hvor vi kom fra. Mitt inntrykk av Sør Afrika ble bare bedre etter hvert menneske vi møtte på veien, og tro meg når jeg sier vi møtte mange.

Dagen etter var det opp tidlig, den samme veien vi nå hadde kjørt mange ganger før. Inn på flyplassen og farvel. Et kort besøk i Sør Afrika, som var hundre ganger bedre enn jeg hadde forventet. Her skal jeg tilbake, det vet jeg for sikkert.

Friday, January 9, 2009

Sao Paulo

I meet so many people on my jouney and most of them speak english. This is why Ive decided to write a bit in english. Excuse my english, its a long time since school now;) I will not write as much as I do in Norwegian, but ill try to do some updates! Hope its "readable" :D


We finally arrived Sao Paulo=)


The town is very charming from the few things I've seen so far, from the taxi and our loong journey to the supermarket.

Tomorrow we'll go to Rio by bus. We are planning to meet up with some friends and just relax at the beach. I’m really looking forward to the surf!

The hostel in Sao Paulo is a great place. I’ve met people from all over Brazil and one guy from England. The poor student (now backpacker) food, 'noodles' is consumed and I’m so ready for bed and all the adventures the next months to come!

Tuesday, January 6, 2009

Tanzania 29.12.08-07.01.09






Barna løper mot meg med smilende ansikter, jeg kjenner tårene presse på. Det er lenge siden, det er godt. Samme bakgård, samme hus, den lyse sanden på bakken gir tilbakeblikk om alle timene fotball med nabobarna. Jeg går gjennom gatene i mitt gamle hjem. Menneskene kikker, men de er ikke overasket som om de ikke har sett meg før. Selv om jeg kjenner plassen, føler jeg ikke samme tilhørighet som da jeg bodde her i syv måneder. Syv måneder på denne lille plassen, i denne lille leiligheten, med alle disse menneskene.

De samme menneskene i de samme områder i gatene i de samme yrkene med de samme vennene. Jeg levde slik en kort periode, disse menneskene lever slik hele livet. Dag inn dag ut i samme rutine i kampen for å overleve i et hardt afrikansk samfunn.

Morgendagen bringer kaos. Den bringer krangel om plassene i daladalaen (den lokale bussen) etterfulgt av krangel om hvem som skal selge oss den beste båt billetten. Dette var rutine, dette har jeg gjort før.

Jeg er trøtt, dagen gikk som forventet. Kaos, mer enn kaos. Noe positivt kom ut av det ettersom vi møtte en hel gjeng med andre wazungoer (hvite) som også hadde samme problem, å komme seg på en båt uten å bli lurt til å ta fly, til å kjøpe juksebillett eller å betale dobbelt så mye. Etter ca. To timer i fult kaos var billettene kjøpt og selv om vi måtte ta oss til takke med 12.00 ferga i stedet for den ønskede 07.15 ferga. Vi hadde nå i alle fall en billett og vi skulle endelig få dra til Zanzibar.


Cheeeeeers!!!, sang vi i kor. Sammen med de tre andre guttene fra Amsterdam, Daniel og min kjære Solvår godt tilbake ved min side. Skål for paradiset, ”and for the Norwegians, our lottery ticket to paradise”, utbrøt den ene korte mørkhårede Nederlenderen. Livet var godt, vi hadde endelig nådd målet. Selv om jeg hadde vert der mange ganger før, var det en god fredelig følelse av å endelig være i paradis. Turkist hav, hvit sand, palmer og hengekøyer. Parasoller laget av palmeblader og solsenger laget av tre og røff tråd i kryss. Bungalower midt på stranden, store himmelsenger og sjarmerende møbler i tre.

Dagene gikk morten kom til Zanzibar og nyttår kom, vi gled lette og glade inn i 2009 sammen med vår nye gjeng som hver dag lå på den myke sofaen på stranden. Vi spiste drakk, nøt livet og latet oss. Hva kan jeg si.. Zanzibar – sol, bad og avslapning.

Etter noen dager med dette kom vi oss endelig på en aldri så liten spice tour. Zanzibar er kjent for å være ”the island of spices”, og selv om jeg har vert her utallige ganger hadde jeg aldri vert på den berømte spice touren.

En vellykket dag, slitne etter timevis av trasking i jungelen, nellik, pepper, kanel, jod, curry osv, alt dette midt i skogen. Det beste av hele turen var slutten da vi fikk smake alle slags forskjellige frukter fra den frodige jungelen. Alle frukter i de vakreste farger, noen grønne noen gule, noen formet ovale med pigger andre delikate som mangoen med et tynt mykt skall. Utallige frukter jeg aldri har smakt, søte og friske, sure og skarpe. En virkelig vellykket tur!


Da vi hadde tatt farvel med alle våre nye venner la vi oss og dagen etter dro vi til Dar es Salaam med båt etter en liten tur innom estetiske Stone town.

Å komme tilbake til Dar es Salaam for andre gang sammen med Solvår var noe helt annet. Vi var tilbake i vårt sanne element, i kjente hjemtrakter. Vi lekte med barna i timevis, sprang sammen med dem ute i gata og løftet dem opp mot himmelen. De lo med sin søte barnelatter og alle minnene kom strømmene tilbake.

Tidlig om morgenene stod jeg opp og vasket alle klærne mine for hånd i bakgården. Det var godt å komme tilbake, det var som om jeg var tilbake i hverdagen jeg levde i da jeg bodde her. Mennesker kom inn og ut, de samme ansiktene jeg så hver dag da jeg bodde her på denne lille plassen. Det føltes godt å være tilbake. Hanen gol sine morgengol, menneskene gjorde sine morgenplikter og fuglene sang sin morgensang.

Vi spiste tradisjonell frokost sammen med vår gamle familie og jeg kjente at livet var godt. Snart var det ut i det skumle og ukjente, med mennesker vi ikke kjente og plasser vi ikke hadde sett. Snart begynte reisen på ordentlig.

Det er rart hvordan vi vestlige mennesker har så lite å gjør at vi må se på TV og brukes andres liv som underholdning...