Monday, December 21, 2009

White, beautiful and god damn COLD snow!!!

We are back after a few days of “total isolation” and a nice skiing trip in the woods! From Stavanger to Oslo and from Oslo to the north of Sweden, by car. One word: COLD!

Small red houses with white listed windows. Yep we are driving trough the small villages of the North.
Small Christmas candles and cute, little lit stars, in ALL the windows. The small wooden houses all look the same, only the shape is different. We drive trough the area called Dalarna in the middle of the night. The heavy snow sleeps quietly on the branches of the massive trees.

Oslo was nothing more than cold! Negative 10 and cold wind that burns trough your skin like a glowing knife. My shoes; converse all stars. Clever choice? NO WAY! From now on Ill think WARM instead of NICE. (Remind me, I seem to easily forget…)

So negative 15 here in a little town called Härnösand. This is the place I’m going to celebrate Christmas this year. Let’s find out about the Swedish traditions. This is going to be fun!

First thing in the morning I’m being laughed at about the way I eat my porridge… For your information. These weird people, (called the Swedish) put cold milk on their porridge…

Yeah well, back to the making of a ginger cookie town…

See you later!!

Norwegian porridge mmmums

                                                         Weird Swedish porridge

Monday, December 14, 2009

Blue Monday

So Monday finally got here... Yeah, that’s the day after the lovely Sunday! Beginning of the week AGAIN.

In Norway we say "blue Monday", (blåmandag.) because mondays are terrible, and hard to get through.

My Monday: Examination day!

I’m so nervous. I hate exams. A few moments of pride or shame, all your work is depending on those few minutes, or hours... It’s just stupid. It doesn’t really show what you’re good for! (Especially not the oral exams.) It’s like gambling! If you get a subject you’re good at, you win. A person can even win "the price", only knowing one chapter in the book! It’s such a strange system...  Puh, writing really helps calming down a person... Keep looking at my watch. Is it time? No, not yet...
Wish me luck...  

Lets look at some old pictures from Tanzania...

Good times

Sunday, December 13, 2009


In the Jewish law, Sunday is the first day of the Hebrew calendar, in most Christian traditions it is considered the "Christian Sabbath", which is a change from seventh-day Sabbath or Jewish Shabbat. For many Christians it began to take the place of Shabbat as the day set apart for the public and solemn worship of God. Sunday is considered a non-working day in many countries of the world, and is part of 'the weekend.

For me; Sunday the last day of the week, and the day of doing whatever I want! :D I loooove Sundays:D

RjD2 plays in the background, (a group I btw only heard about yesterday) at 09.34 on a Sunday morning. I do understand the people who like to sleep, but I must say how much more I just treasure the silent mornings by my self. No sounds, but your own. No cars in the background, no people, only the feeling of silence, everyone asleep.
Sunday, the day of nothing… (Besides this Sunday of revising for tomorrows chemistry exam…Arh)

Sometimes we yell about the fact that so many shops are closed on Sundays. When I think about it, it would be nice to have ANOTHER shopping day in the weekend, but hey, when would you be “forced” to sit down and put your feet up. I mean on a day you know you share with the rest of the country!

Sundays are great to do the things you love! And I love Sundays! No worry on a Sunday, besides thinking of what you did on the party last night and that your going to work the next day though… God, when will we ever get rid of the worries??

Anyways… I love Sundays, Sundays are great! Take your time and do anything you like:D Treasure the Sundays (if you’re not a doctor…)

Happy St. Lucia;) Don’t forget to make Lucia rolls (Lussekatter) this Sunday!

                                                         Lussekatter Mmmmmmums!

Friday, December 11, 2009

Just one more!

One Christmas cookie, two... Mmm Cookies really are delicious! 
I think I have to stop it now, wait! Just one more!! Ah I can’t stop! 

OK, so you get the picture, I made delicious Christmas cookies yesterday, yep that's right. I love the traditions of Christmas. We can’t stop eating, we drop down to the floor, so full that our dresses and trousers doesn’t fit us anymore... And then we start the New Year, with NEW new year-resolutions of eating less and work out more! YEAH! Here comes the recipe:

Norwegian Serinakaker (serinacookies…?)
500 g flour
300 g margarine
250 g sugar
2 tsp vanilla sugar
½ tsp Salt of Hartshorn (hornsalt)
2 eggs
pearl sugar

Toss all the dry ingredients together in a bowl. Crumble the margarine into the dry, and stir in one egg. Knead everything on the table and form dough. Make tiny balls and squeeze them a little flat with a fork. Dip them in egg white and sprinkle with pearl sugar and almonds. 

Into the stove with the poor cookies, 180 C until light yellow/brownish and crispy! (10 min) (Or a little longer, if you like burned things like me;) 

Many Norwegians say these cookies are boring... They just forgot the taste! Mmmums, they really are delicious!

Thursday, December 10, 2009

Shakti - like a cup of coffie

I Just HAD to dedicate today's post to my dear shakti mat. After 15 minutes I always get this warm sensation and the great awakening feeling. I was so tired this morning, but after 15 min on my mat I felt like a new person! (I’m allowed to over exaggerate a little right?)

I just sat here and then I thought; It’s so strange that other cultures come up with some many great things, that we just don’t take seriously.

This nail mat (picture) originally comes from India, and now a few thousands of years later; we find it in every store in Scandinavia. We suddenly think it’s amazing. Why now?

We (in the western world) often tend to think of ourselves as the clever revolutionaries. We've got the oil, the technology, and the key to it all, but in our busy world (or bubble), we seem to forget about other important functions to human beings. We need to develop in other ways than learning math’s and physics. We need to develop our soul, mind and our heart.

We face problems like depression, heart decease and stress in the western world everyday. Why didn’t we just start using the Indian "nail mat" right away? We didn’t have it? I don’t know… Maybe other cultures don’t treasure every single opportunity to make a dime... Mabye other more important things to life are cherished…
What else do the other "old fashion", "slow" cultures (like we are any better) have? What else are we missing out on, in our big and inconsiderate race of technology? Lets open our eyes and look around us.

Wednesday, December 9, 2009

Christmas is sneaking upon us...

Christmas is near and I want to start my day with an ecological egg, and to share some thoughts about Christmas presents.

I really HATE Christmas-presents. Well, I don't really hate 'the' presents, I just hate the hassle around it.
I hate people who writes "finished all my Christmas presents in one day" on facebook. I don't like that people just "buy to buy". I was actually thinking of forgetting all about Christmas presents this year... but I just cant do that to the people I care about. We have developed this weird trend of buying our friends nonsense to make it seem like we care. They smile and say "thank you sooooooo much!, thats the best present ever"

Instead of this sick habit, I bought the Christmas-box (20 fairtrade things in a really nice box) from Nepal! I'm looking forward to give people presents with a meaning this year!

Tips for Christmas:
  • Make your own handmade cards
  • Make handmade jewelry, its personal, nice and unique 
  • Put stickers and tinsel on the wrapping
  • Write a letter instead of a normal "to-from" sticker
  • Use nice paper and a different envelope to make the letter special
  • Spend time on each persons present!
Gather lots of people, its so much fun!

Oh, I almost forgot... Grandparents often have everything, so give Christmas-cakes! Homemade is always the best, but they might be too old to make it themselves...

Marry Christmas!

Old Norwegian postcard from the war

Tuesday, December 8, 2009

BURMA (Myanmar)

I finally got to meet the girl I'm gonna be refugee guide for today!
I was so nervous, but it went very well.
Shes likes pizza and so do I... Well, at least we know that we got that in common now!

I thought I'd find some more information about Burma, so I checked out my "good friend" Wiki;
It is so easy to fall for all the stereotypes that just sneaks in to our minds and contaminate our hearts with greedy thoughts about our country-borders. We forget so easily that we are all humans and that we should help each other, even though our new neighbour has a different colour, language or fashion style for that matter.

Im really happy that I can volunteer for the Red Cross as a refugeeguide. I hope that I can contribute to help refugees with the unjust situations that they so often face in their own country, as well as in Norway.

Tuesday, November 24, 2009

So if I cant travel...

Sissil, just face it... You're studying now and you won't have time OR money to travel that much...
How can I meet new cultures, explore and learn if I cant travel?? I've been panicking for a few months now, but then I figured! If I can't leave the country, I have to find the "countries" here!

So there we go, I signed up to become a refugee guide! IN NORWAY! Perfect! I'm really excited. 
It looks like I'm gonna be "guiding" a girl from Burma, into the weird Norwegian culture. How fun! I'm so curious and I have sooo many questions! (poor girl, hope she'll put up with me...) :p

I don't know that much about the Red Cross, but i'm eager to learn more!
I think its gonna be great! Jei!

Look it up:

Monday, November 23, 2009

Mmm fooood!

Connecting people (part 1/3)

I think this documentary is sooo good! (sorry, in Norwegian..)

(Søk på FBI connecting people nrk om du vil se hele)

Sunday, November 22, 2009

So its decided (sort of), I'm going to Asia, finally! And.. I'm gonna write my blog in English from now on...I think..

Asia, Nepal. The plan is to go for a week in August to help out with this project Ive been working on. "The Christmas box". A box of 20 fairtrade x-mas presents from Nepal. So in august we are picking out the stuff to put in the Christmas box 2010! I'm excited. It is a short trip, but hey, its something. I just need to put my two small feet out of the borders of Norway! Jey!

"X-mas-box 2009" <3

Sunday, July 12, 2009

Beina kribler, tankene flyr og reiselysten kommer tilbake sakte, men sikkert!
Neste reise blir i Asia. Drømmen er et hjem for døende mennesker i Calcutta, så kanskje til Himalaya.. Kanskje noen måneder med Yoga en plass langt, langt borte.. og så.. hvem vet? Ingen returbillett blir det i alle fall. Man lærer av sine feil, og det var en av dem på sist tur - returbillett. Det er godt å kunne ha sjansen til å bli en plass. Kanskje blir man der for alltid..

Studere vs reise
reise vs studere

Skal man gjøre det samfunnet, familie og venner forventer eller skal man bare bryte ut normen å gjøre akkurat det man vil. Er det egoistisk? Kanskje. Kanskje det også er egoistisk å ikke bruke den muligheten vi har for utdannelse i Norge til å hjelpe andre som ikke har de samme mulighetene. Det er vel ettersom man ser på det, og hvem som ser på det.

Valget er der. Mulighetene er der. Hva er best? Valgets kvaler. Kanskje man kan gjøre begge deler. Jeg vet hva som veier tyngst i lystenes verden, det er reise, 100%. Men hva sier fornuften? Eller er det egentlig fornuften. Kanskje fornuften bare er stemmer fra alle de kanter man blir så påvirket av hver dag. Det er vanskelig å vite..

Det blir nok ingen reise denne høsten, men det skal utføres uansett! Neste reise, første stopp India! Aner ikke hvordan eller hvor jeg får pengene fra, men ut av Norge skal jeg, før eller senere - helst ikke for sent...

Friday, June 5, 2009

Hjemme IGJEN igjen

Så da var jeg plutselig hjemme igjen, IGJEN! Tredje gangen og det begynner å kjennes ganske normalt å komme tilbake etter månedsvis i en helt annen verden. Igjen kjennes det som det hele var en stor klump med ting som har skjedd over en viss periode som ikke har noen plass på tidslinjen..

Hjemme igjen i alle fall. Denne gangen satte jeg stor pris på å jogge meg en tur i trygghet med mine fantastiske nye veganske nikes fra NY! wow:D Som å fly i vinden, jeg elsker Norge - Vår og sommer, mat og varme dusjer, gode venner og masse kos!

(+ jobb og et ganske normalt og kjedelig liv etter ca.2uker...)

Endelig hjemme aktiviteter:

Fest og kos i sommervarmen

Ut på deilige bore=)=)
Gossikvelder + te og honning
Dexti boy=D

Tuesday, May 19, 2009

Fra Empire overpriced state building, New York

Kan ikke forstå hvorfor vi dro opp til dette dumme skiltet.. dette var det vi gjorde "klikk" been there + 15minutter gossip om kjendisene som guiden påstod hadde bodd i området.

Så gøy var det å høre på kjendisgossip i LA

Vi fikk gleden av å møte Silje og Maciek da vi kom til Santa Cruz. Her fant vi verdens beste restaurant som alle bare må på - Saturn! verdens beste hamburger med fakebacon. FANTASTISK!!:D

Friday, May 8, 2009

Så da var vi endelig i Mexico. Selvfølgelig må vi bare oppleve en "verdensepidemi." En verdensepedemi, hva en det er. Alle aviser hjemme i Norge og rundt i resten av verden, førstesiden.. Ny verdensepidemi, verdens helseorganisasjon møtes i Geneve for krisemøte.. joda jeg er i Mexico.. her sies det at dette kun omhandler Mexico city og at det kanskje er lettere å bli smittet i La..selvfølgelig er det Mexico som får skylden. Det er alltid slik, de store nasjonene kan jo ikke få skylden for en (kanskje) verdensomspennende epidemi..


Så da har vi kommet oss til Playa del Carmen, de norske studenters kjære hjem. Dette var den eneste plassen jeg sa jeh IKKE ville til. Det er faktisk helt greit her, greit for de siste dagene i alle fall. Her kan jeg få kjøpe meg noen hengekøyer og kose meg litt. Litt sol på kroppen skal også bli godt. Å slappe av har det ikke blitt for mye av. Her i Playa del Carmen vil jeg oppleve: absolutt ingen ting. Jeg vil sitte på en gate kafé å kikke på de mangfoldige turister, jeg vil ha massasje og ligge på standen.. ok så dette handler kun om 2-3dager, men still.. jeg skal jo faktisk snart ut å oppleve igjen... LA. Hollywood, Las Vegas, hairextensions osv. Å gud, det skal bli så deilig å komme tilbake til sivilisasjon! I går kjøpte jeg sminke å øvde meg på å ta den på. Det var som en ny verden jeg ikke hadde sett på lenge. Lurer på hvordan det skal bli å ta på meg jeans...

Siden sist jeg skrev har vi beveget oss raskt over mange landegrenser. Fra Panama, dro vi tilbake til Costa Rica. Det ble mye surf i Santa Theresa, deilig.

Etter et ganske hektisk farvel fra Santa Theresa dro vi til Nicaragua. Her var vi bare to netter for å leke jackass. Ja det var faktisk det vi var. Vi tok med oss et trebrett opp en aktiv vulkan. Fra toppen rant vi ned to og to i kappløp på asken... Ja jeg sa det var dumt, og dummere er det du fatter å slår deg, flyr over ditt dumme lille trebrett, renner ned med ansiktet i spissen til du endelig stopper med så mye sand i munnen at du nesten ikke kan puste. Om du også ønsker være like dum, var da dette altså Cerro Negro vulkanen i Leon (verdens største dritt by med kun norske...).

Endelig kunne vi dra fra Leon og videre rushet vi to landegrenser på en dag (Nicaragua-Honduras-El Salvador), til vi endelig var i etterlengtede El Salvador. Først en natt i hovedstaden, (som kun var en amerikanisert whatever by). Dagen etter dro vi videre en time fra byen, til kysten. Jeg hadde sett frem til de store fantastiske perfekte høyrebølgene her... Hm.. kanskje jeg ombestemte meg en smule da jeg fikk se disse nøye omtalte bølgene som i alle fall var fem ganger større en meg. Jeg gikk da ut, jeg prøvde denne vaskemaskinen av bølger. Etter et røket leash og en evig lang svømmetur mot strømmen med surfebrett-nesten-krasj stadig vekk, var jeg ferdig. Vi dro dagen etter, på tross av en meget koselig familie med mange unger og god maistortilla.

Daniel lager mat på kjøkkenet

Datteren til husverten poserer litt i klesvasken

Neste stopp var over enda en landegrense til Guatemala. Første stopp (langt på kveld) ble Antigua. Det beste minnet fra denne byen er nudlene jeg spiste, deilige sterke nudler med tofu, det var bare så utrolig lenge siden jeg ikke hadde spist ris og bønner! Deilig! Mitt andre gode inntrykk var det søte markedet midt i byen (dag 2). Vi hadde ikke planlagt mye, vi bestemte oss for å bare spasere gjennom det vesle markedet. Der gikk vi da, jeg og Daniel. Markedet minnet litt om det i Lima. Alle mulige slags gjenstander. Det jeg egentlig lette etter var MAT. Selvfølgelig mat, alltid. Tekstil butikk eller tekstilbutikk. Vesker, smykker, armbånd. Alt hjemmelagd. Jeg elsket det. Endte etterhvert opp med en veske, to armbånd, to små dukker og noen herlige samtaler med menneskene som jobbet der. Det var så fredelig, jeg kjente en indre ro der jeg gikk. Snakket spansk, følte at jeg slappet av i denne byen. Der! Rett foran oss! MAT. En liten benk, en dame bak en liten disk som var satt sammen av to bord i forskjellig høyde. Sønnen hennes løp rundt beina hennes mens han gomlet på en vannmelon. Her vil jeg spise! Så vi satte oss da, på denne litt trebenken. Der satt vi å spiste taco med guacamole, maisuppe og noe som kan minne om potestappe, men det er mais. Vi koste oss, det var kjempe godt. Alle lokale kom der for å spise. Vi satt å snakket og fikk smake på alt det den koselige damen solgte. Etter en stund betalte vi en bitte liten sum (fra min fine nye lilla veske) og dro videre, glade og fornøyde.

Må få lov å dele denne nydelige soloppgangen med dere! Det var det første jeg fikk oppleve av Antigua i dagslys, fantastisk vakkert! (tatt fra hostelets takterrasse min første TIDLIGE morgen)

"Morgenstund har gull i munn"

Slitne etter all reisingen dro vi likevel rett på vulkantur neste dag (også dag 2, litt senere på dagen..). Det skjer når man er under tidspress. Så fantastisk! Vi gikk en god stund gjennom skog og sand før vi kom til foten av vulkanen. Det var rart hvordan vulkansteinen forandret seg på vei opp. Først var den ganske lik en vanlig svart, og etterhvert ble den mer og mer metallisk på en måte. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble steinene varmere og mer porøse, det var ganske skummelt å gå opp, steinene var sylskarpe. Mange begynte å blø på beina idet de skrapte seg på steinene. Jeg så orange lava i de små sprekkene mellom steinene. Plutselig kunne jeg se hele elven av lava. Wow, for et syn. Jeg fikk også grillet marshmellow på lava! For å lage et lite facebook ”ive been there” bilde, (som vi alle liker så godt) hadde vi også et liten fotoshoot oppå vulkanen. Det var så varmt at jeg følte ansiktet mitt smeltet. Skoene smeltet litt under og alle som la sine gåstaver ned, fikk ta med seg ned noen havstekte svarte pinner ned igjen. Det var utrolig mektig å se lavaen falle nedover, jeg følte den skulle ha et utbrudd hele mitt opphold på vulkanen. Hvordan viste de at det ikke kom til å komme et utbrudd? Hva om jeg var der da det skjedde? Er dette trygt? (det var det ikke!). alle spørsmålene snurret i mitt hodet, vips så var vi nede igjen. Solnedgangen var allerede igang, som alltid – vakkert!


Jeg griller Marshmellows

Rennende glovarm lavamasse

Et ord: Wooow!

Samme natt/morgen klokken fire dro vi videre for å da å komme til mayaruinene i Tikal. Dette ble en litt lenger tur enn jeg hadde forventet. Etter en 12 timer var vi fremme og det var rett ut på hike. Heldigvis traff vi på en arkeolog som hadde vert i tikal 3ganger før og som inviterte oss å gå sammen med ham og hans tannlege venn og en annen gutt de hadde truffet på turen – perfekt!

Etter en ettermiddag en natt under åpen himmel i hengekøye og en morgen i mayatemplene, var det igjen på ”roadtrip”. Dette ble en enda lenger tur, ettersom vi hadde fått spasert i timesvis opp og ned hele morgenen. Mange timer med blod svette og stor sekk, under den stekende solen. Da vi hadde krysset grensen til Belize og kommet oss til grensebyen var jeg så trøtt at da den neste bussen til Belize city kom klokken 8 om kvelden, lot vi den gå å la oss inn på et koselig hostel. Et gammelt koselg par tok oss imot og vi kunne få sove. All energien var ute, jeg tok meg en dusj, vi spiste og jeg tror aldri jeg har vert så trøtt i hele mitt liv. Jeg seg ned i sengen og sto ikke opp før sent neste dag.

På tross av litt søvn hadde vi fremdeles ikke fått sovet ut all trøttheten, men det fikk bare være, vi måtte videre til Belize city.

Belize city var så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Je vet ikke hvorfor, men jeg så for meg høye bygninger, plastikk og rikdom. Vi hadde hørt det var dyrt, kanskje dette var grunnen... Belize City ble vårt oppholdssted i cirka tre timer. Vi skulle videre til Mexico og måtte rekke grensen. Belize City var et spesielt sted. Om man kan se for seg Karibien, kanskje Cuba, har man en anelse. ”them bakeries ainth there no more man” tykk karibisk aksent, jeg elsket det! Byen hadde på en måte ingen sentrum, som i Dar es Salaam. Man blir på en måte bare gående rundt i smågater, det kan være litt kjedelig i lengden. Etter de få timene dro vi videre til Mexico.

Hva er det med alle disse pengene man må betale ut og inn av landene vi drar til. Noen plasser må man ikke betale om man sier man ikke har penger, er det rett og slett bare en spøk, eller må man betale. Er det noen som tar pengene i lomma noen plasser... ikke vet jeg.

Så vi dro i alle fall inn til Mexico. Vi hadde planlagt å sove i grensebyen, dette hadde jeg innstilt meg på. Da vi endelig kom frem etter en lang dag, fikk vi vite at det gikk en nattbuss allikevel, vi skulle til Tulum. Taxi- speed kjøp av billetter – løpe til stasjonen og kaste oss inn på bussen. Vi var på, og vi var på vei til Tulum!

Vi hatet Tulum. Hostellet vi bodde på var som en fabrikk av turister og flashpackers som det kalles når man er ”backpacker” som reiser med masse penger og ting. Etter to netter, hadde vi fått nok av buss klokken 9 og 12 til stranden, elektronisk betalingsystem, alle måltider på hostellet og kun engelsktalende folk – upersonlig og sørgelig spør du meg. Plussiden!: en liten kafé der de solgte 100% hjemmelaget is og juice:D mmm vi fant også en liten søt tacoplass rett rundt hjørnet av hostellet. En søt, snill mann jobbet der familien sin. Deilige tacos med bønner og guacamole med naturlig appelsinjuice. Deilig. Resten minnet meg egentlig om Mallorca.. ikke noe for meg, alle disse butikkene og turistene.. så igjen dro vi bort.. (som vanlig eller..ja kanskje)

Aldri dra til Akumal (verdens beste plass kanskje om du har penger) største plastikk by, kun skapt for turister. Vi dro en time etter ankomst, ikke et toalett til låns engang. Et rom kostet 150dollar... Vi hadde IKKE dette... Vi endte derfor opp i Playa del Carmen, som viste seg å være en helt grei by i forhold til det vi hadde trodd. Et koselig hostel, men med rotter på kjøkkenet. Litt slitt og gammelt, men rolig og layed back. Jeg koser meg med tanken på at jeg skal være her i noen dager! Jeg vil ikke bære sekken min, jeg vil ikke ta buss, jeg skal bli her helt til jeg må dra! (den 28, idag er den 26...)

Så her sitter jeg da i Playa Del Carmen, skriver blogg og drømmer om å komme hjem. Uten klær etter som kjolen min også nå er blitt sjålet. Så her sitter jeg med en alt for liten che t-skjorte fra Cuba og sjorts og venter på at Daniel skal stå opp så vi kan gå på stranden. Endelig stranden. Selv har jeg fått snakket på skype med to personer, spist frokost, sett på tv, vert litt ute...Ja nå også skrevet blogg, tror jeg liker morgener en smule mer enn Daniel.. tror dette blir en bra dag. Hjemme lurer alle på om hele Mexico blir utryddet av en oppskrytt svineinfluensa...

Wednesday, May 6, 2009

Ok, så vi drar til El Salvador! Ja! La oss lese litt på, søk: El Salvador. Hmm la meg se her.. Oi! Her så det en smule farlig ut... Dette var det som stod:

In 1996, San Salvador was considered the second most dangerous city in the western hemisphere. El Salvador has recently enacted anti-gang legislation.

El Salvador experiences some of the highest murder rates in the world, and it is also considered an epicenter of the gang crisis, along with Guatemala and Honduras. In response to this, the government has set up countless programs to try to guide the youth away from gang membership, but so far its efforts have not produced any quick results. One of the government programs was a gang-reform called "Super Mano Dura" (Super Firm Hand). Super Mano Dura had little success and was highly criticized by the U.N., it saw temporary success in 2004 but then saw a rise in crime after 2005. In 2004, the rate of intentional homicides per 100,000 citizens was 41, with 60% of the homicides committed being gang-related.The Salvadoran government reported that the Super Mano Dura gang legislation led to a 14% drop in murders in 2004. However, El Salvador recorded a total of 552 murders in January and February 2005 alone. In addition, crime rose 7.5% from 2005 to 2006. Homicides are among the highest with respect to the overall crime rate. Intentional homicides reported in 2006 reached up to 3,928 from 3,778 in 2005, and a rate of 55 violent deaths per every 100,000 people. This rate is almost ten times higher than the U.S. homicide rate.

Oisann.. Men alle vi hadde snakket med sa jo at det var bra surfing og utrolig koselige mennesker. Hm, når jeg kommer til å tenke på det, sa de også at de hadde gratis politivakter som livvakter, da de var der.. Hm. Jaja vi har vert andre farlige plasser i verden, la oss dra der med et åpent sinn.

San Salvador

Det føles spennende og nytt å komme til El Salvador, plassen alle reisende frykter.

Bak skremselshistoriene finner man et land jeg ikke har sett maken til. Mennesker som hjelper deg med den miste ting, fra å bære sekken din til å følge deg til neste buss, alt uten en eneste baktanke. Det føles deilig og fra første øyeblikk følte jeg meg like velkommen som en kongeling.

Alle smiler, som om de er glad jeg vil se landet deres. Folk kikker, som om de ikke er vandt til reisende utenfor Sentral Amerika. Politiet kikker også, kikker, mens de bærer sine tunge skytevåpen gjennom de folkefylte gatene.

Alt ser likt ut, minus alle butikkene skapt av den endeløse turismen.

Damer og menn, barn og ungdommer strømmer inn på bussen for å selge sine varer. Iskrem fra et brett, maismos i maisblader, vann i små plastposer, kokosnøttjus i form av kokosnøttbiter også i plastikk poser, hamburgere i sølvpapir, grillede maiskolber, og snop. Alt mulig! Mm her trenger man ikke å ta med niste på bussen... det hele minner meg om Tanzania, bare at her smiler alle selgere til meg selv om jeg ikke kjøper noe.

San Salvador city, en by som kunne minne om USA. Subway, Burger King, Pizza Hut, Wendys, Mc Donalds osv! Men det var godkjent fra min side, bare for jeg var så glad for å endelig være i El Salvador.

Folk her virker relativt rike, kanskje nyrike? Det er rart fordi det er så prestisjefylt å gå å spise på fastfood restauranter som Pizza Hut. Mennesker i dress og og fine sko, kommer inn i store grupper. Det helt motsatt av norge, hvor den sunne livstilen står sterkt i de ”rike kretser.”

Etter en dag i El Salvador uten noen videre inntrykk (utenom utrolig koselige mennesker), var det videre til vår viktisge destinasjon: Sunzal. En av de flere surfestedene i kyst området.

I Sunzal bosatte vi oss på et lite familie hostel ca fem minutter fra stranden. Her ville vi bo en stund. Vi bodde i andre etasje, en smal, bratt stige førte opp til vårt kokende varme, myggfulle, men utrolig koselige rom. Familien bestod av en mor en far, to voksne døtre med en baby, en datter og to sønner. Fra føste øyeblikk ble vi tatt imot med stor interresse og smilende ansikter, jeg følte meg velkommen.

Dag 1 surf, eller mener du dag 1, svømming.. Ikke lett å definere ettersom min leach røk etter kun et par timer "surfing" (bading i en vill vaskemaskin med et trebrett)... Det var helt crazy! Ikke noe for meg, ikke noe for Daniel. Fantastiske bølger i verdensklasse, så store og så skumle. Her var det ikke annet enn surf, vi måtte dra.

Ettersom vi kun hadde noen få dager igjen av turen før vi måtte ta flyet fra Mexico, Cancun, var hver dag et evig regnestykke. Penger, dager, grenser, estimering av busser, timer, osv. STRESS, hater å reise etter et tidsskjema! Kjente jeg hatet det mer og mer for hver dag. Jaja, så fikk vi i alle fall opplevd litt av El Salvador... I denne omgang var det jo Sør Amerika vi hovedsaklig skulle besøke, og det fikk vi...

Nok babbel, vi drar til Guatemala.

Gategutten Jose og studenten fra Mexico

Det var godt å være med noen som "skjønte" da vi møtte på den lille gategutten Jose. Der stod vi fem stykker i gata. Ei jente fra Danmark, en gutt fra Sveits, meg, og to gutter fra Australia. Jose kom løpende etter en steinhard søvn midt på asfalten. Han hoppet opp i armene våre, klemte oss, mens han ropte med en sørgelig, tillærd stemme ”money, money!”.

Noen ga penger, det viste seg etterpå at de fleste av oss godt visste konsekvensene av å gi penger til gatebarn. Allikevel er det så utrolig vanskelig når det handler om barn. De kikker på deg med sørgelige øyne, og de er jo bare hjelpeløse små barn. Man tenker på seg selv, sitt hjelpeløse seg på gatebarnas alder og kjenner sterke følelser.

Etter å ha gått et lite stykke med Jose både på skuldre og rundt bein, fikk han en siste mynt. Giveren fra Australia viste at dette ikke var rett, men han ga den til den lille gutten med et sørgelig hjerte for hans harde barndom. Gutten grabbet pengene, vi forventet at han skulle løpe av sted til de andre gateguttene etter oppdraget var ”utfylt”. Det skjedde ikke... Jose kastet mynten mot asfalten med en streng mine og et barnslig påtatt skuffet ansikt, det var ikke nok. Han hoppet ned, noen av oss ble sinte med et skuffet og såret opphav. Vi gikk videre, gutten løp. Tilbake til gata og den harde asfalten, kanskje med de første pengene han fikk i behold, kanskje til neste dag for å gi til sine foreldre, til noen andre, eller kanskje kjøpe litt mat. Man vet aldri...

Bigfoot Hostel = Skandinavia Lonley Planet Hostel

Så vi møtte en del mennesker på det overfylte hostelet i Nicaragua, Leon. Med fem bord med norske rundt oss på restaurantene og en Norsk person rundt hvert et hjørne på hostellet, var ikke dette den ideelle plassen. Vi tok oss en aldri så liten vulkantur på vulkanen cerro Negro (hviskende ettersom alle kunne forstå vår norsk), en liten blogg og internettrunde, så dro vi så fort vi kunne videre.

Vi var tidligere også innom San Juan for en natt, sammen med to utrolig koselige Israelere. Dette var også en meget turistinfluert plass, og det meste som var til her var skapt av turister. Jeg kjente jeg fikk litt avsmak fra hele greia, og gledet meg til å komme til Leon, som egentlig var akkurat det samme, minus strand. Endelig skulle vi være på reisefot igjen, 1000 busser, masse spansk og masse tull over grensene. Turen gikk til det beryktede El Salvador.

Israelere over alt, et oversvømt svømmebasseng og surfing.

Å så var det tilbake til Costa Rica IGJEN! Denne gangen slapp vi unna San Jose (kun 5min) og dro videre på noe som skulle bli en evig lang tur til Santa Theresa. Etter et døgn med fullt kjør (buss,buss,buss,båt,buss) og et hyggelig møte med en hel familie på lokal feietur (SPAAANSK) var vi fremme sent på natt.


Great! En bil! Bilen stoppet, vi fikk sitte på. Surfegutten med langt blondt hår tok oss med til et hostel en km lenger nede i gata. WE HAVE ONE BED! "ill sleep in a hammock in the garden", sa jeg rett før jeg stupte. "oh, we have two beds", jess i seng! I seng ja, med 100 israelere som skulle feire påske. Laila tov (god natt) lærte jeg meg den natta.

Surf! Morgen, opp klokken halv syv, spise frokost etterfulgt en liten spasertur til den beste delen av stranden. Tilbake, spise etter to tre timer i bølgene. Etter en stund i hengekøya er det litt mer surf (som regel ganske misslykket ettersom bølgene er et stort kaos), spising igjen (puh surfing får magen til å rumle), slappe litt mer av spise fordøye og for den siste deilig kveldssurfen. Kveldssurfen var det vakreste, hele solnedgangen fra bølgene. Rosa, blått og lilla, så blir det mørkt og det er på tide å komme seg ut av vannet. For et liv, noen mennesker lever slik, det er utrolig. Vet ikke om det hadde blitt litt ensformig for meg eller om det etterhvert hadde blitt det noen vil kalle ”livet”.

Etter et mer en langt nok opphold i Santa Theresa kom vi oss endelig ut. Noe vi kaller påskeaften hindret oss i å dra. Klokken seks om morgen, jeg våkner opp i min trange hengekøye, klokken er ti på seks, bussen går seks. Vekker Daniel i andre etasje i en fem dollar dyrere (verdens hardeste) seng. Etter fem forsøk åpner Daniel sine halvtrøtte øyne å ser på meg i halvsøvne, jeg sier ”vi har mistet bussen”. Jeg legger meg tilbake i hengekøya ute i hagen og faller stille til søvn. En stemme i bakgrunnen, den blir høyere, det er en jentestemme, en jentestemme jeg kjenner. ”the buss is leaving in half an hour”. Kan det være mulig, klokka vi var en time feil, det fantastiske automatiske innstillingene! Daniel må vekkes både to og tre ganger til, speed pack med både mat og grønnsaker som skulle vise seg å råtne på veien, vi er endelig på bussen.

En ferge, en taxi, en ny buss, en spasertur over grensen med to sekker og et langt surfebrett, ny taxi og vi er endelig fremme. Det er mørkt, vi har ikke hostell. Det er dyrt, vi reiser denne gangen med et par fra Israel. Etter noen lange timer løping fra hostel til hostel, finner jeg og Ortal (jenta fra israel) endelig et lite mørkt hostel for fem dollar per person. Malingen på veggen er flasset av, vaskene gror rust, trappene knirker av metall og betong i en skjør konstruksjon, det hele ser ut som et gammelt toetasjes forlatt hus. Vi går for dette. Trette, stinkende og ømme i både kropp og hoder kan vi endelig få oss noe å spise, for så å komme oss svimlende i seng. Tenk vi er nå i Nicaragua, det føles godt.