Monday, December 29, 2008

Legoland prosjektet



Klokken er passert 15.00, jeg åpner øynene, lyset trenger seg inn mellom de små åpningene i de gule gardinene. Brune stoler og bord, en stor hvit seng, en lukt av varme og et ukjent sted langt borte. Tanken slå meg etter noen minutter, jeg er i Dubai, jeg er på reise.

Vi har sovet lenge. Vi ligger tre timer frem i tid. Skuffet over at dagens timer har flydd fort bort, beveger vi oss omsider ut av sengen og ut i Deiras gater. Dubai er delt i to av en idyllisk elv omringet av grønne palmer. Hotellet vårt ligger i den lokale delen Deira, mens de fleste nybygg og de flotte villaer og leiligheter ligger på andre siden Bur Dubai. Vi er fornøyde med vårt hotell, kun en liter spasertur og vi befinner oss i den kjente gullgaten og kun et par meter etter er vi på kryddermarkedet. For å ikke snakke om døgnåpen roomservice, som det senere skal vise seg at vi ikke får bruk for. Denne dagen ville by på så mye mer enn vi hadde forventet.

Neste dag, slitne etter gårsdagens trasking langs veien med høye bygninger, seksfils veier og en strandlinje så langt øye kunne se. På vei hjem fra en av de tre utbyggene formet som en palme midt i sjøen, enda trøttere og slitnere etter en kort dag som føltes endeløs og med timevis trasking som kun føltes som minutter, ville vi bare hjem. Bussen stopper feil plass. Hvor er vi? Uendelig med smågater, uterestauranter, Menn med kjortler og hodeplagg. Mennesker kjøper små glass med chai og arabisk kaffe. Det er mørkt det er nå livet begynner her i Dubai. Frisørsalonger med dekkede vinduer kun for kvinner, falaffel og kylling grillet på samme måte som Kebab. Det myldrer av mennesker og trafikken er vill. Vi er i den opp i den lokale delen Deira. Etter et nærmere blikk på Dubai, er det første inntrykket av plastikk byen visket bort litt etter litt. Først var denne oppdagelsen litt skuffende, men ettersom timene gikk ble antiplastikk Dubai mer og mer innbydende.

Menneskene her er hyggelige, de hjelper deg gjerne og det lettere å få noe gratis enn å blir lurt. Idet jeg hadde kjøpt meg noe som kunne minne om et mini pitabrød med kylling midt på gata og Daniel fornøyd hadde kjøpt to store vegetarburgere, trasket vi videre i smågatene i håp om å til slutt støte på hotellet vårt. Fra en av restaurantene siver det røyk ut i gata, vi tenker ikke over det mer før vi går forbi å får øye på shishaene. (vannpiper med frukttobakk), Vi ser på hverandre, tenker i to små sekunder og nikker forøyd til hverandre, vi går inn. Inne i den mørke lille røykfulle kafeen henger det et skilt med Merry Christmas og et juletre står på halv åtte på et av de seks små bordene i rommer. Det går opp for oss at det er tredje juledag. Alle ser på oss med mistroiske øyne, vi ser på dem, vi ser på hverandre. En følelse av å ikke passe inn trykker seg på meg. Det er ubehagelig stille. Vi bestemmer oss for ikke å snu. Etter forskjellige forslag om prisen på en Shisha, som utrolig nok kun gikk oppover, litt latter og litt pinlig stillhet setter vi oss omsider ned på et bord. Lystne etter å prate og å få litt kontakt, prøver vi å vende stolene mot de andre. De er betenkte over disse to rare menneskene som trenger seg inn på deres stamsted, men nysgjerrigheten kan merkes i blikkene. De ler litt og man forstår de snakker om oss.

Etter noen minutter er samtalen i full gang. Vi slapper av, blir tilbudt te av den koselige somaliske mannen som går fra å være på vårt nabobord, til å sakte men sikkert bevege seg over til oss. Det er deilig. Fornemmelsen om at jentene på den mørke kafeen kanskje ikke er vanlige servitører og at andreetasjen sannsynligvis ikke er en ”V.I.P. etasje” med ”litt dyrere” vannpiper driver mot oss, men preller også av som vann på en gås idet vi med latter koser oss gjennom kvelden, glade for våre nye bekjentskaper og den tilsynelatende uvisse tilværelsen vi befinner oss i.

Etter en lang dag er det igjen tilbake på hotellet, også på veien møte vi kelneren vi spise frokost hos tidlig på morgenen. Han ville gi oss litt gratis te, vi fortalte at vi skulle tidlig opp og at vi gjerne kom neste dag. Fornøyde gikk vi videre, vi hadde fått vår første venn i Dubai.

Nok en gang stod solen opp her i Dubai. Jeg kjente huden var kald under det tykke ullteppet. En kjølig bris gikk stille gjennom rommet. Ullundertøy var min første tanke, men dette ville innebære å sette mine føtter ut av sengen og ned på det kalde gulvet, for å ikke snakke om å fjerne ullteppet. Spente etter gårsdagens store planer for morgendagen gikk vi ned i resepsjonen og spiste vår inkluderte frokost som alltid smaker like godt.

Omsider var vi utenfor et stort hotell på den andre siden av byen. Ut kom et britisk halvlubbent par, blåhvite i huden og skeptiske i blikket. Idet de så oss, smalnet øynene og de så enda mer missfornøyde ut enn de to menneskene noen gang hadde vert. To småskitne ungdommer i deres bil på ”deres” City Tour, dette fant vi egentlig forholdsvis komisk og koste oss med å diskutere hvor merkelig ansikt den britiske damen hadde og hvor likegyldig mannen var. Vi kom frem til at hele deres reise til Dubai var et forsøk på å vise sine prestisjefylte venner at de enda hadde det kjempe bra sammen, og at de enda var eksklusive nok til å reise til spennende og eksotiske plasser som anerkjente Dubai.

Burj al Arab, strekker seg mot himmel med en skinnende eksklusiv fasade. Hotellet vi bare kunne drømme om å bo på. Er du heldig nok å få booket, kan du spise en liten middag for et par tusen kroner, men uten en investering i noen riktige klær kan man bare å glemme å sette sin lilletå inn den døra om man så har femti reservasjoner,. Vi falt pladask ned på jorden igjen og fant ut at dette var lang ute i forhold til vår lille backpacker budsjett med drøye 300NOK dagen. Vi nøyde oss med turistbilder, der vi latet som om vi holdt på tuppen av hotellet med fingrene, for en klisjé men allikevel dødens viktig når man først er her i Dubai!

Dubai har alt! Skipark, surfing, strand, vannpark, de største kjøpesentre, palasser, kopier av andre byer, til og med en flytende bro som beveger seg i forhold til vannet. Dette er bare begynnelsen, planene og ambisjonene er høyere enn fjell, de planlegger til og med å lage ”verden” i form av øyer i vannet! Det er som et verdensprosjekt der alle nasjoners ”voksne smågutter” bare leker seg. De investerer i prosjekter som aldri før er blitt gjennomført, kanskje ikke en gang vurdert. Som en nyrik med ønskedrømmer han kaller høye ambisjoner, Dubai er verdens forsøkskanin på fremtiden.

Gamle hus rives, mennesker plukkes ut og flyttes inn i nye masseproduserte kritthvite hus, med frodige planter og grønne høye palmer. Alt handler om utseende, utvikling og prestisje. Hele Dubai kunne like godt ha blitt smadret med en gravemaskin for så å lage alt i masseprodusert plastikk, kanskje det også er det som er i ferd med å skje. Mange positive ting skjer også i disse tider. Dubai er virkelig er en velferdsstat, men spørsmålet er om folket egentlig har noe de skulle ha sagt? Et annet trist faktum er at prosjektene i bygningsplassen Dubai, nå bli kraftig forsinket på grunn av den truende finanskrisen. Hva om Dubai blir fremtidens spøkelsesby, der alt står uferdig uten kapital til å fullføre noen av de milliardslukende planene. Legenden om Dubai og det som skulle bli ”The 21st Century Of Arabia”.

Etter timevis med forskjellige skyskrapere, palasser til både kongen, hans tante og alle hans andre kjære slektninger, hoteller og gress fra Australia, var vi stuptrøtte. En aldri så liten powernap på hotellet og vi var ”klar” igjen for en ørken safari. Vi kunne kanskje kalt denne Dubai-turen for noe som ”how to get most things done in two days”... Full rulle og ut i ørkenen, en rasende fart i sanden med en arabisktalende guide og en crazy tregenerasjonsfamilie fra Nederland. Opp ned, bort og frem, hodet nesten skallende i taket, så dette er ørken safari. Nydelig mat, Henna tatovering, kamelridning inkludert den 92år gamle råe nederlandske bestefaren og nok en gang den dyrebare kjære shisha. Turen var optimal på tross av Daniels ”sommerfugl” henna som så ut som en liten dash med brunt fugleskitt i form av noe som kunne minne om en brannmanet eller et halvspist innsekt. Turistflyten her i Dubai er annerledes. Her byttes turister fra Sverige, Norge, Danmark og ikke minst Storbritannia gledelig ut med mennesker fra Iran, Irak, Pakistan og India. Det er som alle menneskene man møter er eksotiske og det hele føles som en slags ”global village” hvor man skaper kontakter og relasjoner fra hele verden. Etter møte med flere nasjoner, endte vi opp med et telefonnummer, en mailadresse, et bilde med våre nye venner, pluss at Daniel en smule ufrivillig var så heldig å få tildelt et kyss på halsen av hans nye iranske kamerat etterfulgt av en privat tekstmelding på vei hjem fra turen, der han utdypet hans store glede over å ha møtt ham.

Det var mørkt, igjen var vi av den oppfattning at kvelden var over, igjen kunne vi ikke ta mer feil. Den anerkjente og eksklusive gullgaten var ”yet to come”. Etter langt om lenge og lenger enn langt, et kashmir silkeskjerf med dobbelt penger tilbake og et rutet ”sheikesjerf”, høyre, venstre, motorgaten, elektronikkgaten og i tusener av andre smågater lyste det plutselig opp noe som skein som gull. Det var gull. Det var gullgaten. Diamanter og gull så langt øye kunne se. En lang gate med søyler langs sidene. Et praktfullt syn.

På vei hjem gikk vi forbi kryddermarkedet. Sanseinntrykkene var uttallige. Lukter, smaksprøver av både surt søtt og salt, i alle de vakreste skarpe farger og former. Vi ble fortalt at kvalitets safranen var rød i motsetning til vår innbilning om et gult krydder. Etter en god smakfull opplevelse på kryddermarkedet og etter flere forsøk på å kjøpe et halvt gram for 20NOK, av en kjøpmann som trodde jeg var halvgal, måtte jeg omsider skuffet innse at safranshopping var en smule utenfor mitt budsjett. Vi endte til slutt opp med en liten pose nøtter for 20NOK, og gikk fornøyde hjem.

Tidlig på flyplassen, utseende som en gammel uteligger, med hodet hvilende på den harde ryggsekken. Flatt ut på det kalde marmorgulvet. En kald bris fra aircondition. Tankene flyr. Hvordan blir det å komme tilbake til Tanzania? Husker jeg Swahilien (språket i Tanzania), vil menneskene huske meg? Det korte Dubaioppholdet på tre dager føltes endeløst, hvordan vil ti dager bli? Hvordan vil fem måneder være? Tankene flyr videre, det er endeløse tanker og spørsmål, uten svar.

Klokken har passert boardingtime, ingenting skjer. Noe stemmer ikke, folk rundt oss stresser ikke, Daniel sover. Jeg sjekker oppslagtavlen, Gaten vår er forandret, flyet går om tjue minutter, vi sliter. Daniel blir brått vekket til en treningsøkt uten like. Vi sprinter hundre gater lenger bort på den gedigne flyplassen, vi rekker det, vi er i bussen, vi er i flyet og snart er jeg igjen tilbake i Tanzania. Tanzania, mitt andre hjem. Åtte måneder har passert, åtte måneder har bare flyktet forbi som en kjølig vind..

Dubai – Plastic fantastic

”Do you have passport” Mannen er sivilkledd. Jeg ser nølende på ham, mens Daniel kaster passet i hans bestemte hånd. Jeg ser på ham med tvil i blikket, han drar forsikrende opp et lite plastikkort, ”Police”. ”Do you smoke?, where do you come from?”, spør mannen Daniel morskt. Jeg begynner etter hvert å fikle etter mitt eget pass, løsner magebelte på min gedigne sekk, som er minst like stor som meg. ”No, not for you, OK”. Ok, det er greit for meg, lille meg med svart hettegenser godt trukket over håret. Jeg ser ut som en liten langer, men Daniel blir stoppet. Muffens, jeg lukter det. Dette er jeg skeptisk til, tanker om korrupsjon og utpressing dukker fort opp.

Alt i orden, for denne gang. Idet vi lettet spaserer videre, avtaler vi at det aldri skal skje igjen. ”Dette er jo Dubai, gjentar Daniel, her skjer ingenting”...

Trafikken, noe stemmer ikke. Hva er det? Trafikken er der, men det er ikke en lyd. Ingen tuting eller rop, ingen bryting av trafikkregler eller råkjøring. Menneskene er som roboter. Bygningene er for perfekte, palmene for rette, alt er plettfritt. Jeg er i en lekeby, en modellby. Sitter i den vesle lekebilen av feilfri plastikk, kjørt av en perfekt playmomann, og kikker ut av vinduet. Det er for perfekt til å være riktig. Er jeg i en drøm?

Jeg er i Dubai! Det er kveld, lysene glitrer fra de høye bygningene. En fornemmelse av glorifiserte Las Vegas, som jeg så mange ganger har sett på film dukker opp i minnet. Som om byen ikke er brukt, som en skinnende ny bank. Mørket har lagt seg, vi er endelig på hotellet, det har vert en lang dag. Det blir spennende å se hva den kunstige lekebyen, bygget i en ørken, vil by på når morgentimene gryr...

Thursday, December 25, 2008

På toget til Hovedstaden.

Snø ut vinduet, karakteristiske norske motiver glir fort forbi i vinduet med Alicia Keys rungende i ørene. Når skal jeg få se dette igjen, skal jeg fange og eviggjøre øyeblikket med et foto?

Det er ikke bare å reise uten en bekymring. Idet jeg satte min fot inn døra til toget begynte reisen. Det var ikke bare et steg inn i toget, det var et steg inn i noe større. En indre reise like mye som en fysisk reise. Steget var tatt og ut beskuet jeg de tre ansiktene som nå hadde fulgt meg helt til endes, helt til streken bare jeg kunne krysse. Dette steget var for meg alene. De tre ansiktene forstod kanskje mer enn meg, men allikevel ikke alt, om hva som nå var ferd med å skje. Jeg kunne ikke gråte, ikke være glad, ikke forstå. Noe skjedde, men hva?

Etter noen timer på toget, kom den rare følelsen sigene. Hva var det? Depresjon, spenning en blanding? Det er som den uidentifiserbare følelsen henger seg på skuldrene å drar deg nedover, sidelengs og løfter deg over bakken. Den gjør deg kvalm og usikker. Hva gjør jeg? Hvorfor drar jeg nå, jeg hadde det fint nå. Kunne godt vært litt lenger. Når skulle jeg da dratt? Skulle jeg dratt i det hele tatt?

Ventetiden er over, jeg har ventet så lenge nå. Nå skjer det, men vil jeg? Den rare følelsen drar også med seg usikkerhet og tunge tanker. Kroppen kjennes tyngende. Jeg er redd. Hva kommer til å skje, kommer jeg til å like reisen? Kommer jeg til å ville hjem? Har aldri villet hjem før, hva skjer nå? Alt er så merkelig.

Jeg er ikke mentalt forberedt, hodet mitt har vert en annen plass. Praktiske ting er i orden, men det mentale har sviktet. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg inn i det som er i ferd med å skje. Nå skjedde det bare...

Først er det heldigvis en natt i Oslo, og håpet om at redselen og tankene skal løsne sitt faste grep, er stor. Det eneste man kan gjøre er å kaste seg ut i det hele å håpe på det beste... kanskje den beste reisen i sitt liv!

God tur Sissil...