Wednesday, April 16, 2008

Drømmen om Afrika nærmer seg sin slutt, to uker igjen...





Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. (se noen tanker og bilder nedenfor...) Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D



















Alle i finstas for å gå i konfirmasjon

No comments: