Wednesday, April 16, 2008

Drømmen om Afrika nærmer seg sin slutt, to uker igjen...





Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. (se noen tanker og bilder nedenfor...) Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D



















Alle i finstas for å gå i konfirmasjon

Mine foeste tanker i Tanzania...


Aha! Saa dette er Tanzania:p "Harbour of peace" hmmm forstaar...

Jassaa er dette maten i Afrika... eeh.. Maa jeg spise dette hver dag??

Er det mange flere av disse i huset og liker de tannkosten min??
Er det ikke litt slitsomt aa snakke med alle folk man ikke kjenner paa bussen (daladalaen) hver dag (mange ganger til dagen) i 7 maaneder??

skal jeg vaske alle kloerene mine for haand i 7 maaneder?? svetter jeg ikke mye her da??
Maa jeg og gaa med saane kleoer?? :s

Friday, April 11, 2008


Soesken som hjelper hverandre aa boere den tunge lasten i Malawi, Nkata bay...

skulle likt aa se et norskt barn bygge seg en bil av papp... Her ser vi en liten gutt i Malawi, Nkata Bay som leker med bilen sin.

oisann.. Her faar jeg meg dread looks i Malawi...

Jeg og min team-tanzania kamerat paa zanzibar:D

Tuesday, April 1, 2008


En liten tanke om bistand...

Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Aa det endelige maalet var naadd! Nkata Bay, og gjett om det var verdt det!!! ja!! Nydelig sted, med sol sommer og bading. Vi var som en stor Familie i Mayokoa village (hotellet). Vi bodde i bittesmaa hytter med straatak, og det var som tid og sted ikke eksisterte. En perfekt paaske:D:D God Paske foresten!!:D:D

Her staar jeg ved grenseskiltet inn til Malawi=) endelig etter en 13timers (alt for dyr) reise med buss og en overnattning i Mbeya, to timer (med alt for dyr buss, igjen) fra grensen. Naa var det bare en hel dag til med reising foer vi var fremme...

Malawi:D


Saa da var vi i Malawi, et land jeg har droemt om aa dra til lenge! Her staar vi paa grensen. Malawi var ikke saa forskjellig fra Tanzania, men vennligheten kunne merkes med en gang. Selfoelgelig er Dar es Salaam en storby, og som alle andre storbyer er det mye kriminalitet og mennesker som proever aa svindle deg. Det var godt aa komme til Malawi, et vakkert land og gode mennesker. Hoeye fjell og selvfoelgelig den gedigne Malawisjoen. Godt friskt ferskvann og natur som kunne minne om et eventyr, skyene hvite som kritt og solen klar paa himmelen! en droem, i oppfyllelse. Menneskene i Malawi virker ikke like rike som i Tanzania. Kloerene er hullete og haaret er ikke velstelt som i Tanzania. Alikevell er alle glade, smilende og behjelpelige. Hadde alle land vert som dette, da hadde verden vert god=)