Friday, February 29, 2008

Kilimanjaro


25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Min venninne kunne ikke annet enn å legge seg ned å gråte av utmattelse og glede, jeg kunne ikke annet enn å falle mot bakken. Vi hadde greid det – vi hadde besteget Kilimanjaro! Jeg har besteget et fjell før jeg er 20år! Jeg er stolt – det var praktfullt – for stort for et lite menneske. Snølag på snølag, is og utsikt mot alt og intet. et lite menneske i oppgjør med naturens overveldende storhet!

Klokken er 11.13 og bussen begynner å kjøre, jeg kikker ut av vinduet. Livet virker så lite og naturen så mektig. Skyene i perfekte runde former, hvite og lyse i kontrast til den klare blå himmelen. Fjellene som respekten har vokst betraktelig for, står rake og stolte, rødbrune i kontrast til de grønne engene nå som regntiden har slått til. De dyrkede markene setter preg og spor etter menneskene, togskinnene gir bildet de perfekte rette linjer. Scenariet er praktfullt, feilfritt. Jeg vil fange øyeblikket, men dette er en av de bildene som ikke kan fanges av kameralinsen, som en mus som piler fra katten. Jeg må bare kikke, ta det inn i hjertet og lagre det, nyte øyeblikket. Tanzania er så uendelig vakkert, en land med bilder lagret i mitt hjertet mitt gang på gang...

Sissil Egge,
Dar es Salaam, Tanzania

2 comments:

birgitte gangsø bekkevold said...

for en tur!!! du er fantastisk flink til å skldre sissil!
varm klem fra birgitte, kusina til solvår

Elisabeth Mulelid said...

Wææææ har du besteget Kilimanjaro!!!?
Du er fantastisk du! Sjukt! for en måloppnåelse!!! wow! imponerende!! :D
Gla i deg!
Keep on goiing
Klem fra Elisabeth