Monday, January 28, 2008

Good morning madame!!




Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

”Hamjambo!” (Hallo, barn) Min rustne swahili skar gjennom klasserommet. ”Hattujambo” (Hallo) Good morning madame, lød det fra 40-50 lyse barnestemmer. Jeg kikket på barna som satt både 4 og 5stk på en tomannsbenk. De så på meg med store forventende øyne. Jeg kikket på de 15 lærebøkene fra lærerrommet, jeg kikket på barna, jeg kikket på bøkene igjen. Hvordan i alle dager skulle jeg fordele 15 bøker på 50 elever? Hvordan skulle de kunne lære noe? Utfordringen var foran meg, og spørsmålet ikke om jeg skulle ta den, men om jeg skulle ta den med et smil eller ikke. Jeg tok den med et smil og et håp om at alt skulle gå bra denne første uka.

Dagene har gått og retting av bøker og terping på swahili har blitt den daglige rutinen. Andre ting i hverdagen blir ikke like fort rutine, avstraffingsmetodene for eksempel. Det var er vanskelig å se hvordan barn blir snakket til og behandlet av lærere. Lærerne har en helt annen rolle her enn hjemme i Norge. Her er mer makt forskjeller mye viktigere enn i Norge. Barna er underordnende. De skal bære bøkene til læreren, kaste søppelet, kjøpe mat til lærerne, vaske skolen hver morgen og ”slik er det bare.” hierarkiet hersker. Det virker også som om det ikke finnes en eneste lærer som ikke har troen på at det å slå en elev, ikke fungerer langvarig.

Det tok meg over en skoletime å få hver elev til å lese en setning fra engelskboka. Til min overraskelse virket det som om læreren vanligvis hopper over de elevene som sier han/hun ikke kan. På denne måten, kommer de som kan, ingen vei og de som ikke kan, synker dypere og dypere og de vil alltid være de som ”ikke kan”. Det gjør ikke saken lettere at hver klasse har over 40 elever minimum.

Her i Tanzania kan de som går på privatskole prise seg lykkelige, det gjelder å komme fra en vellykket familie. For noen er det vanskelig nok å skrape sammen tilstrekkelig med penger til mat hver dag, og om de i tillegg skal skaffe barna skoleuniform for å gå på den offentlige skolen kan dette blir meget vanskelig. Barna av disse familiene, har nesten mistet håpet før de knapt har begynt i første klasse...

Wednesday, January 23, 2008

The handshake.

23.01.2008.

Så stod jeg da der, klemte den australske jenta og ga den australske gutten et realt og fast håndtrykk. De skulle hjem og ville gjerne si ”hadet bra.” ”whats up with the handshake, come here” utbrøt gutten og trakk meg inntil seg og ga meg en klem og et kyss på kinnet. Jeg stivnet, kjente at dette var jeg slettes ikke vandt til. Etter tre måneder i Afrika, vet jeg at gutter skal kun gis et håndtrykk, noe mer, ja det betyr rett og slett ”noe mer”. Det gikk opp for meg at jeg har blitt lik Tanzanianerne, jeg har kopiert deres kultur. Jeg kan huske hvor frustrerende det kunne være å hilse på Tanzanianerne i begynnelsen, som det skulle være i går, og nå har det hele blitt en vane. Nå er det den vestlige kulturen jeg ikke skjønner. Så der stod jeg da, stiv og litt flau. Stemningen ble tynget. ”yeah well, it was nice to meet you!”, ”yeah sure! Nice to meet you too”!

en juleaften de fleste ville misunne...


Alle utenom oss I alle fall… saa der satt vi da paa et rundt bord alle fem, og kikket ut paa havet fra bongalowen paa stranna. Det var vakkert og de fleste ville misunnet oss denne juleaftenen I varme, hvit sand og for aa ikke snakke om den stjerneklare himmelen. Men ei, ikke vi. Det eneste vi kunne snakke om var all den juleribba vi ikke fikk spist, all den kosen med familien, kulden, snoen og moerket som laa senket over Norge akkurat naa. Det er rart hvordan man kan sette pris paa noe man tar for gitt, naar noen tar det bort fra deg. Jeg syns aa kunne huske alle de siste aarene som et endeloest strev og stress. Krangel og gavepress, men det er utrolig hvor idyllisert et menneske kan faa alt til aa virke naar det er langt borte fra en…

Saa der satt vi alle fem, leste juleevangeliet med sand under de bare foettene. Pinnekjoettet byttet ut med sjoemat og hoder fulle av en droem om aa voere I Norge. Neste aar blir nok den beste julen paa saa lenge jeg kan huske, og denne julen kommer jeg aldri til aa glemme. Det er slike stunder man husker hva julen egentlig handler om, familie, gode venner og det gode budskap om det lille barnet I krybben.