Monday, December 29, 2008

Legoland prosjektet



Klokken er passert 15.00, jeg åpner øynene, lyset trenger seg inn mellom de små åpningene i de gule gardinene. Brune stoler og bord, en stor hvit seng, en lukt av varme og et ukjent sted langt borte. Tanken slå meg etter noen minutter, jeg er i Dubai, jeg er på reise.

Vi har sovet lenge. Vi ligger tre timer frem i tid. Skuffet over at dagens timer har flydd fort bort, beveger vi oss omsider ut av sengen og ut i Deiras gater. Dubai er delt i to av en idyllisk elv omringet av grønne palmer. Hotellet vårt ligger i den lokale delen Deira, mens de fleste nybygg og de flotte villaer og leiligheter ligger på andre siden Bur Dubai. Vi er fornøyde med vårt hotell, kun en liter spasertur og vi befinner oss i den kjente gullgaten og kun et par meter etter er vi på kryddermarkedet. For å ikke snakke om døgnåpen roomservice, som det senere skal vise seg at vi ikke får bruk for. Denne dagen ville by på så mye mer enn vi hadde forventet.

Neste dag, slitne etter gårsdagens trasking langs veien med høye bygninger, seksfils veier og en strandlinje så langt øye kunne se. På vei hjem fra en av de tre utbyggene formet som en palme midt i sjøen, enda trøttere og slitnere etter en kort dag som føltes endeløs og med timevis trasking som kun føltes som minutter, ville vi bare hjem. Bussen stopper feil plass. Hvor er vi? Uendelig med smågater, uterestauranter, Menn med kjortler og hodeplagg. Mennesker kjøper små glass med chai og arabisk kaffe. Det er mørkt det er nå livet begynner her i Dubai. Frisørsalonger med dekkede vinduer kun for kvinner, falaffel og kylling grillet på samme måte som Kebab. Det myldrer av mennesker og trafikken er vill. Vi er i den opp i den lokale delen Deira. Etter et nærmere blikk på Dubai, er det første inntrykket av plastikk byen visket bort litt etter litt. Først var denne oppdagelsen litt skuffende, men ettersom timene gikk ble antiplastikk Dubai mer og mer innbydende.

Menneskene her er hyggelige, de hjelper deg gjerne og det lettere å få noe gratis enn å blir lurt. Idet jeg hadde kjøpt meg noe som kunne minne om et mini pitabrød med kylling midt på gata og Daniel fornøyd hadde kjøpt to store vegetarburgere, trasket vi videre i smågatene i håp om å til slutt støte på hotellet vårt. Fra en av restaurantene siver det røyk ut i gata, vi tenker ikke over det mer før vi går forbi å får øye på shishaene. (vannpiper med frukttobakk), Vi ser på hverandre, tenker i to små sekunder og nikker forøyd til hverandre, vi går inn. Inne i den mørke lille røykfulle kafeen henger det et skilt med Merry Christmas og et juletre står på halv åtte på et av de seks små bordene i rommer. Det går opp for oss at det er tredje juledag. Alle ser på oss med mistroiske øyne, vi ser på dem, vi ser på hverandre. En følelse av å ikke passe inn trykker seg på meg. Det er ubehagelig stille. Vi bestemmer oss for ikke å snu. Etter forskjellige forslag om prisen på en Shisha, som utrolig nok kun gikk oppover, litt latter og litt pinlig stillhet setter vi oss omsider ned på et bord. Lystne etter å prate og å få litt kontakt, prøver vi å vende stolene mot de andre. De er betenkte over disse to rare menneskene som trenger seg inn på deres stamsted, men nysgjerrigheten kan merkes i blikkene. De ler litt og man forstår de snakker om oss.

Etter noen minutter er samtalen i full gang. Vi slapper av, blir tilbudt te av den koselige somaliske mannen som går fra å være på vårt nabobord, til å sakte men sikkert bevege seg over til oss. Det er deilig. Fornemmelsen om at jentene på den mørke kafeen kanskje ikke er vanlige servitører og at andreetasjen sannsynligvis ikke er en ”V.I.P. etasje” med ”litt dyrere” vannpiper driver mot oss, men preller også av som vann på en gås idet vi med latter koser oss gjennom kvelden, glade for våre nye bekjentskaper og den tilsynelatende uvisse tilværelsen vi befinner oss i.

Etter en lang dag er det igjen tilbake på hotellet, også på veien møte vi kelneren vi spise frokost hos tidlig på morgenen. Han ville gi oss litt gratis te, vi fortalte at vi skulle tidlig opp og at vi gjerne kom neste dag. Fornøyde gikk vi videre, vi hadde fått vår første venn i Dubai.

Nok en gang stod solen opp her i Dubai. Jeg kjente huden var kald under det tykke ullteppet. En kjølig bris gikk stille gjennom rommet. Ullundertøy var min første tanke, men dette ville innebære å sette mine føtter ut av sengen og ned på det kalde gulvet, for å ikke snakke om å fjerne ullteppet. Spente etter gårsdagens store planer for morgendagen gikk vi ned i resepsjonen og spiste vår inkluderte frokost som alltid smaker like godt.

Omsider var vi utenfor et stort hotell på den andre siden av byen. Ut kom et britisk halvlubbent par, blåhvite i huden og skeptiske i blikket. Idet de så oss, smalnet øynene og de så enda mer missfornøyde ut enn de to menneskene noen gang hadde vert. To småskitne ungdommer i deres bil på ”deres” City Tour, dette fant vi egentlig forholdsvis komisk og koste oss med å diskutere hvor merkelig ansikt den britiske damen hadde og hvor likegyldig mannen var. Vi kom frem til at hele deres reise til Dubai var et forsøk på å vise sine prestisjefylte venner at de enda hadde det kjempe bra sammen, og at de enda var eksklusive nok til å reise til spennende og eksotiske plasser som anerkjente Dubai.

Burj al Arab, strekker seg mot himmel med en skinnende eksklusiv fasade. Hotellet vi bare kunne drømme om å bo på. Er du heldig nok å få booket, kan du spise en liten middag for et par tusen kroner, men uten en investering i noen riktige klær kan man bare å glemme å sette sin lilletå inn den døra om man så har femti reservasjoner,. Vi falt pladask ned på jorden igjen og fant ut at dette var lang ute i forhold til vår lille backpacker budsjett med drøye 300NOK dagen. Vi nøyde oss med turistbilder, der vi latet som om vi holdt på tuppen av hotellet med fingrene, for en klisjé men allikevel dødens viktig når man først er her i Dubai!

Dubai har alt! Skipark, surfing, strand, vannpark, de største kjøpesentre, palasser, kopier av andre byer, til og med en flytende bro som beveger seg i forhold til vannet. Dette er bare begynnelsen, planene og ambisjonene er høyere enn fjell, de planlegger til og med å lage ”verden” i form av øyer i vannet! Det er som et verdensprosjekt der alle nasjoners ”voksne smågutter” bare leker seg. De investerer i prosjekter som aldri før er blitt gjennomført, kanskje ikke en gang vurdert. Som en nyrik med ønskedrømmer han kaller høye ambisjoner, Dubai er verdens forsøkskanin på fremtiden.

Gamle hus rives, mennesker plukkes ut og flyttes inn i nye masseproduserte kritthvite hus, med frodige planter og grønne høye palmer. Alt handler om utseende, utvikling og prestisje. Hele Dubai kunne like godt ha blitt smadret med en gravemaskin for så å lage alt i masseprodusert plastikk, kanskje det også er det som er i ferd med å skje. Mange positive ting skjer også i disse tider. Dubai er virkelig er en velferdsstat, men spørsmålet er om folket egentlig har noe de skulle ha sagt? Et annet trist faktum er at prosjektene i bygningsplassen Dubai, nå bli kraftig forsinket på grunn av den truende finanskrisen. Hva om Dubai blir fremtidens spøkelsesby, der alt står uferdig uten kapital til å fullføre noen av de milliardslukende planene. Legenden om Dubai og det som skulle bli ”The 21st Century Of Arabia”.

Etter timevis med forskjellige skyskrapere, palasser til både kongen, hans tante og alle hans andre kjære slektninger, hoteller og gress fra Australia, var vi stuptrøtte. En aldri så liten powernap på hotellet og vi var ”klar” igjen for en ørken safari. Vi kunne kanskje kalt denne Dubai-turen for noe som ”how to get most things done in two days”... Full rulle og ut i ørkenen, en rasende fart i sanden med en arabisktalende guide og en crazy tregenerasjonsfamilie fra Nederland. Opp ned, bort og frem, hodet nesten skallende i taket, så dette er ørken safari. Nydelig mat, Henna tatovering, kamelridning inkludert den 92år gamle råe nederlandske bestefaren og nok en gang den dyrebare kjære shisha. Turen var optimal på tross av Daniels ”sommerfugl” henna som så ut som en liten dash med brunt fugleskitt i form av noe som kunne minne om en brannmanet eller et halvspist innsekt. Turistflyten her i Dubai er annerledes. Her byttes turister fra Sverige, Norge, Danmark og ikke minst Storbritannia gledelig ut med mennesker fra Iran, Irak, Pakistan og India. Det er som alle menneskene man møter er eksotiske og det hele føles som en slags ”global village” hvor man skaper kontakter og relasjoner fra hele verden. Etter møte med flere nasjoner, endte vi opp med et telefonnummer, en mailadresse, et bilde med våre nye venner, pluss at Daniel en smule ufrivillig var så heldig å få tildelt et kyss på halsen av hans nye iranske kamerat etterfulgt av en privat tekstmelding på vei hjem fra turen, der han utdypet hans store glede over å ha møtt ham.

Det var mørkt, igjen var vi av den oppfattning at kvelden var over, igjen kunne vi ikke ta mer feil. Den anerkjente og eksklusive gullgaten var ”yet to come”. Etter langt om lenge og lenger enn langt, et kashmir silkeskjerf med dobbelt penger tilbake og et rutet ”sheikesjerf”, høyre, venstre, motorgaten, elektronikkgaten og i tusener av andre smågater lyste det plutselig opp noe som skein som gull. Det var gull. Det var gullgaten. Diamanter og gull så langt øye kunne se. En lang gate med søyler langs sidene. Et praktfullt syn.

På vei hjem gikk vi forbi kryddermarkedet. Sanseinntrykkene var uttallige. Lukter, smaksprøver av både surt søtt og salt, i alle de vakreste skarpe farger og former. Vi ble fortalt at kvalitets safranen var rød i motsetning til vår innbilning om et gult krydder. Etter en god smakfull opplevelse på kryddermarkedet og etter flere forsøk på å kjøpe et halvt gram for 20NOK, av en kjøpmann som trodde jeg var halvgal, måtte jeg omsider skuffet innse at safranshopping var en smule utenfor mitt budsjett. Vi endte til slutt opp med en liten pose nøtter for 20NOK, og gikk fornøyde hjem.

Tidlig på flyplassen, utseende som en gammel uteligger, med hodet hvilende på den harde ryggsekken. Flatt ut på det kalde marmorgulvet. En kald bris fra aircondition. Tankene flyr. Hvordan blir det å komme tilbake til Tanzania? Husker jeg Swahilien (språket i Tanzania), vil menneskene huske meg? Det korte Dubaioppholdet på tre dager føltes endeløst, hvordan vil ti dager bli? Hvordan vil fem måneder være? Tankene flyr videre, det er endeløse tanker og spørsmål, uten svar.

Klokken har passert boardingtime, ingenting skjer. Noe stemmer ikke, folk rundt oss stresser ikke, Daniel sover. Jeg sjekker oppslagtavlen, Gaten vår er forandret, flyet går om tjue minutter, vi sliter. Daniel blir brått vekket til en treningsøkt uten like. Vi sprinter hundre gater lenger bort på den gedigne flyplassen, vi rekker det, vi er i bussen, vi er i flyet og snart er jeg igjen tilbake i Tanzania. Tanzania, mitt andre hjem. Åtte måneder har passert, åtte måneder har bare flyktet forbi som en kjølig vind..

Dubai – Plastic fantastic

”Do you have passport” Mannen er sivilkledd. Jeg ser nølende på ham, mens Daniel kaster passet i hans bestemte hånd. Jeg ser på ham med tvil i blikket, han drar forsikrende opp et lite plastikkort, ”Police”. ”Do you smoke?, where do you come from?”, spør mannen Daniel morskt. Jeg begynner etter hvert å fikle etter mitt eget pass, løsner magebelte på min gedigne sekk, som er minst like stor som meg. ”No, not for you, OK”. Ok, det er greit for meg, lille meg med svart hettegenser godt trukket over håret. Jeg ser ut som en liten langer, men Daniel blir stoppet. Muffens, jeg lukter det. Dette er jeg skeptisk til, tanker om korrupsjon og utpressing dukker fort opp.

Alt i orden, for denne gang. Idet vi lettet spaserer videre, avtaler vi at det aldri skal skje igjen. ”Dette er jo Dubai, gjentar Daniel, her skjer ingenting”...

Trafikken, noe stemmer ikke. Hva er det? Trafikken er der, men det er ikke en lyd. Ingen tuting eller rop, ingen bryting av trafikkregler eller råkjøring. Menneskene er som roboter. Bygningene er for perfekte, palmene for rette, alt er plettfritt. Jeg er i en lekeby, en modellby. Sitter i den vesle lekebilen av feilfri plastikk, kjørt av en perfekt playmomann, og kikker ut av vinduet. Det er for perfekt til å være riktig. Er jeg i en drøm?

Jeg er i Dubai! Det er kveld, lysene glitrer fra de høye bygningene. En fornemmelse av glorifiserte Las Vegas, som jeg så mange ganger har sett på film dukker opp i minnet. Som om byen ikke er brukt, som en skinnende ny bank. Mørket har lagt seg, vi er endelig på hotellet, det har vert en lang dag. Det blir spennende å se hva den kunstige lekebyen, bygget i en ørken, vil by på når morgentimene gryr...

Thursday, December 25, 2008

På toget til Hovedstaden.

Snø ut vinduet, karakteristiske norske motiver glir fort forbi i vinduet med Alicia Keys rungende i ørene. Når skal jeg få se dette igjen, skal jeg fange og eviggjøre øyeblikket med et foto?

Det er ikke bare å reise uten en bekymring. Idet jeg satte min fot inn døra til toget begynte reisen. Det var ikke bare et steg inn i toget, det var et steg inn i noe større. En indre reise like mye som en fysisk reise. Steget var tatt og ut beskuet jeg de tre ansiktene som nå hadde fulgt meg helt til endes, helt til streken bare jeg kunne krysse. Dette steget var for meg alene. De tre ansiktene forstod kanskje mer enn meg, men allikevel ikke alt, om hva som nå var ferd med å skje. Jeg kunne ikke gråte, ikke være glad, ikke forstå. Noe skjedde, men hva?

Etter noen timer på toget, kom den rare følelsen sigene. Hva var det? Depresjon, spenning en blanding? Det er som den uidentifiserbare følelsen henger seg på skuldrene å drar deg nedover, sidelengs og løfter deg over bakken. Den gjør deg kvalm og usikker. Hva gjør jeg? Hvorfor drar jeg nå, jeg hadde det fint nå. Kunne godt vært litt lenger. Når skulle jeg da dratt? Skulle jeg dratt i det hele tatt?

Ventetiden er over, jeg har ventet så lenge nå. Nå skjer det, men vil jeg? Den rare følelsen drar også med seg usikkerhet og tunge tanker. Kroppen kjennes tyngende. Jeg er redd. Hva kommer til å skje, kommer jeg til å like reisen? Kommer jeg til å ville hjem? Har aldri villet hjem før, hva skjer nå? Alt er så merkelig.

Jeg er ikke mentalt forberedt, hodet mitt har vert en annen plass. Praktiske ting er i orden, men det mentale har sviktet. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg inn i det som er i ferd med å skje. Nå skjedde det bare...

Først er det heldigvis en natt i Oslo, og håpet om at redselen og tankene skal løsne sitt faste grep, er stor. Det eneste man kan gjøre er å kaste seg ut i det hele å håpe på det beste... kanskje den beste reisen i sitt liv!

God tur Sissil...

Monday, November 17, 2008

Snart på reise igjen, 16.11.08 20:58





















... ”jeg reiser i slutten av desember, skal bare jobbe litt i mellomtiden”. Den alminnelige replikken, etterfulgt av en lang oppramsing av alle land jeg akter å reise igjennom, ramler ut av munnen min i ren automatikk. Jeg skal jo reise i slutten av desember, jeg skal også fremdeles jobbe i mellomtiden, problemet er bare at dypt inni hodet mitt er reisen fremdeles ubeskrivelig langt frem i tid. "Mellomtiden" med jobb, har krympet inn til dager. Følelsen om å reise, finnes der et sted ulenkelig langt borte. Langs veien inn til disse dype tankene kan man finne små undergrupper med tanker i kø på rekke og rad. Dette er tanker om jobb, trening, film, tv og resten av "ubetydelighetene", jeg daglig ofrer all min energi mot. Dypt bak i tankeboksen ligger reisen, så dypt og langt bak i rekka at den er satt i kategorien med andre ting man rett og slett ikke ofrer en tanke på å glede seg frem til. Det er bare for langt frem i tid. I denne delen av tankeboksen kan man få øye på tanker om mannen i sitt liv, jobben man skal ha når man omsider blir ”voksen” (når en det blir), huset man til slutt skal eie og andre likegyldige seanser i livet som man presser lenger og lenger foran seg. Man vil for alle del ikke gå glipp av det livs viktige og ungdommelige NUET, vi alle streber etter å nå...

Jeg har vel i grunnen bare et lite problem, etter at dette med NUET tilsynelatende er på plass. Desember er neste måned! Hvordan flydde disse månedene forbi? Når var sommeren over?

Jeg våkner opp av rutinens dvale og ser løv på bakken, kort etter, rim på ruta. Hva har skjedd? Hvor gikk tiden? Vent, ikke gå fra meg, jeg trenger deg! Jeg trenger deg til alle tingene jeg må få tid til. Vaksinene, medisinene, overtiden, planleggingen, språkkurset! Jeg trenger deg til alt jeg må sette meg inn i, til alle jeg må få si mitt siste forvell til! Hvor ble du av, ikke dra fra meg!

Våkner brått, jeg er våt av svette. Jeg trenger en penn, må skrive ned alt jeg nettopp drømte. Alle tingene jeg må huske til turen! Lommekniven, liggeunderlaget, ducktapen, plastposer til min kjære mac. Tenk om macen faller i vannet på båtturen fra Bolivia til Peru! Kamera, bøker, gaver til barna i Tanzania, medisiner, ullundertøy. Hva om jeg kommer til å fryse meg i hjel i Andesfjellene! Fjellsko, bikini, pass, billetter, visum. Hva om jeg har glemt å få et av de mange visum! Tankene surrer, alt går rundt. Nå skjer det! Planen er ikke lenger bare en plan, preiket er ikke lenger bare preik og ryggsekken er klar, kanskje mer klar enn jeg kommer til å bli...

Jeg kaster meg ut fra stupet, krysser fingrene og håper og tror verden vil ta meg imot til slutt!

Saturday, August 16, 2008

Ut på ny oppdagelsesferd...


Bare en liten forsmak på det som kommer...

Eventyret fortsetter....



26.Desember er da "det skjer":p Da ryker og reiser vi, men først skal den beste, mest etterlengtende norske juleaften på mangfoldige år, feires...

Sunday, June 29, 2008


"Hvis jeg ikke kan mislykkes,
Kan jeg ikke ta sjanser, og alt I livet
Som det er verdt å gjøre, involverer
Villighet til å ta en sjanse og involverer
sjansen for å misslykkes… jeg må
prøve, men jeg må ikke lykkes."

Madeleine L`Engle

Friday, June 6, 2008

Skolebilde:D



Hald Internasjonale Senter:D

Tilbake til sittetoalett og varm dusj...



Litt over en måned er gått siden hjemreise og det går sakte men sikkert opp for meg at noe har skjedd de siste syv månedene, eller har det egentlig det? Mellom drøm og virkelighet ligger et svakt minne om et liv i Tanzania. Som et liv levd for lenge, lenge siden... Alle snakker om det, alle spør med selvfølge "hvordan var det?", men det eneste som kommer ut er et mumlende og halvveis tvilende "jah..." Det er en merkelig følelse å ha opplevd sin drøm, men allikevel kjenne at det ikke riktig er der... Det er så uvirkelig og merkelig. Allikevel kjenner jeg at noe er forandret, ting er ikke som før og det kommer de aldri til å bli. Lurer på om det noen gang kommer til å gå opp for med at livet mitt i Tanzania ikke lever videre når jeg ikke er der, det er ikke en fantasiverden, jeg har dratt... Lurer på om barna snakker om meg, om de kommer til å huske den hvite naboen sin... Kjenner at jeg bare vil klemme dem en siste gang! Lille Shiroo, søte Walles!! Jo kanskje det går litt mer opp for meg.. Jeg var der og nå er jeg borte... Helt i Norge... Kommer jeg tilbake en dag mon tro…? Hvem vet…? Nå er jeg jo endelig tilbake til varm dusj og sittetoalett, hva skal jeg da i Tanzania???

Sunday, May 4, 2008

Under solen i Afrika...





Til den som var der da jeg besteg et fjell, var der ved min side da jeg var syk, var min mamma, var med på alle reisene jeg absolutt ville dra på, og som har vert den beste team Tanzania partneren en kan drømme om!!! "Nakupenda saaaaaaaaaaaaaaaana!! Rafiki, Dada na Mama Yangu;)" Jeg tror vi vet hvem jeg snakker om...

"Solvår Wennersgård!"

I går da jeg gikk inn på bloggen hennes, stod det de fineste ord om meg! Jeg innså igjen hvor utrolig gode venner vi har blitt under vårt praksisopphold og hvor fantastisk og godt menneske Solvår er!! Det er faktisk ikke 1 person som kjenner meg like godt som henne. Vi har vokst mot hverandre og er nå to tvillingsjeler - to søstre!

Gleder meg til Mandag! Da skal min søster og jeg gjenforenes på Hald i Mandal:D:D gleder meg endeløst! kjempe gla i deg Solli/Orvar;) Stor klem fra Morgan!!!!:D:D

Wednesday, April 16, 2008

Drømmen om Afrika nærmer seg sin slutt, to uker igjen...





Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. (se noen tanker og bilder nedenfor...) Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D



















Alle i finstas for å gå i konfirmasjon

Mine foeste tanker i Tanzania...


Aha! Saa dette er Tanzania:p "Harbour of peace" hmmm forstaar...

Jassaa er dette maten i Afrika... eeh.. Maa jeg spise dette hver dag??

Er det mange flere av disse i huset og liker de tannkosten min??
Er det ikke litt slitsomt aa snakke med alle folk man ikke kjenner paa bussen (daladalaen) hver dag (mange ganger til dagen) i 7 maaneder??

skal jeg vaske alle kloerene mine for haand i 7 maaneder?? svetter jeg ikke mye her da??
Maa jeg og gaa med saane kleoer?? :s

Friday, April 11, 2008


Soesken som hjelper hverandre aa boere den tunge lasten i Malawi, Nkata bay...

skulle likt aa se et norskt barn bygge seg en bil av papp... Her ser vi en liten gutt i Malawi, Nkata Bay som leker med bilen sin.

oisann.. Her faar jeg meg dread looks i Malawi...

Jeg og min team-tanzania kamerat paa zanzibar:D

Tuesday, April 1, 2008


En liten tanke om bistand...

Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Aa det endelige maalet var naadd! Nkata Bay, og gjett om det var verdt det!!! ja!! Nydelig sted, med sol sommer og bading. Vi var som en stor Familie i Mayokoa village (hotellet). Vi bodde i bittesmaa hytter med straatak, og det var som tid og sted ikke eksisterte. En perfekt paaske:D:D God Paske foresten!!:D:D

Her staar jeg ved grenseskiltet inn til Malawi=) endelig etter en 13timers (alt for dyr) reise med buss og en overnattning i Mbeya, to timer (med alt for dyr buss, igjen) fra grensen. Naa var det bare en hel dag til med reising foer vi var fremme...

Malawi:D


Saa da var vi i Malawi, et land jeg har droemt om aa dra til lenge! Her staar vi paa grensen. Malawi var ikke saa forskjellig fra Tanzania, men vennligheten kunne merkes med en gang. Selfoelgelig er Dar es Salaam en storby, og som alle andre storbyer er det mye kriminalitet og mennesker som proever aa svindle deg. Det var godt aa komme til Malawi, et vakkert land og gode mennesker. Hoeye fjell og selvfoelgelig den gedigne Malawisjoen. Godt friskt ferskvann og natur som kunne minne om et eventyr, skyene hvite som kritt og solen klar paa himmelen! en droem, i oppfyllelse. Menneskene i Malawi virker ikke like rike som i Tanzania. Kloerene er hullete og haaret er ikke velstelt som i Tanzania. Alikevell er alle glade, smilende og behjelpelige. Hadde alle land vert som dette, da hadde verden vert god=)

Thursday, March 20, 2008

Muhammads bursdag og sjoertorsdag...


I Dar es Salaam finnes ca.40% muslimer og 40% kristne, resten er av andre religioner (veldig faa av ingen religion). Paa en idyllisk maate lever de sammen i fred og harmoni.I dag er Muhammads foedselsdag og sjoertorsdag. En helt spesiell stemmning har falt over byen. Rundt forbi i de befolkede smaa gatene, dukker smaa hvite muslim hatter opp, som det eneste som skiller de kristne fra muslimer. Baade store aa smaa er en del av det hele. Plutslig staar lille Afred (bildet) foran meg. Oi, jeg visste ikke han var muslim, jeg smiler og tar bilde av den absolutt nydeligste gutten i gata mi, i lille Sinza.

Wednesday, March 19, 2008


Her e bilde av naboungene:D Fatuma og lille soete kazimo i midten!:D

Tuesday, March 18, 2008

Solli!!


Til min fantastiske teamtanzania partner!!:D

"Ingen er som du

Du er unik

Du er den eneste

Du er deg og ingen annen

Du er betydningsfull

Du er noe

Ingen er som du"

Kjempe gla i deg, hadde ikke bytta deg mot noen andre:D:D

Friday, March 14, 2008

Zanzibar et paradis av de faa..


Rauma folkehoeyskole i Molde, kom paa besoek til Tanzani. Da maatte vi selvfoelgelig faa med oss zanzibar! Det var fantastisk flott i idylliske Nord, vi bodde et hotell med navn Kendwa Rocks. Jeg og Solaar hadde vaar egen straahytte:D:D Rett nedenfor var den hvite sandstranden og det turkise havet!Paradis!!!

Sunday, March 2, 2008



Langt om lenge og lenger enn langt var vi endelig til topps... Det var foerst da tanken slo meg "vi maa ned igjen ogsaa"... neeeeeeeeeeeei!

Friday, February 29, 2008

Kilimanjaro


25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Min venninne kunne ikke annet enn å legge seg ned å gråte av utmattelse og glede, jeg kunne ikke annet enn å falle mot bakken. Vi hadde greid det – vi hadde besteget Kilimanjaro! Jeg har besteget et fjell før jeg er 20år! Jeg er stolt – det var praktfullt – for stort for et lite menneske. Snølag på snølag, is og utsikt mot alt og intet. et lite menneske i oppgjør med naturens overveldende storhet!

Klokken er 11.13 og bussen begynner å kjøre, jeg kikker ut av vinduet. Livet virker så lite og naturen så mektig. Skyene i perfekte runde former, hvite og lyse i kontrast til den klare blå himmelen. Fjellene som respekten har vokst betraktelig for, står rake og stolte, rødbrune i kontrast til de grønne engene nå som regntiden har slått til. De dyrkede markene setter preg og spor etter menneskene, togskinnene gir bildet de perfekte rette linjer. Scenariet er praktfullt, feilfritt. Jeg vil fange øyeblikket, men dette er en av de bildene som ikke kan fanges av kameralinsen, som en mus som piler fra katten. Jeg må bare kikke, ta det inn i hjertet og lagre det, nyte øyeblikket. Tanzania er så uendelig vakkert, en land med bilder lagret i mitt hjertet mitt gang på gang...

Sissil Egge,
Dar es Salaam, Tanzania

Friday, February 8, 2008

som en sjokolade man bare kunne spist opp...


Bare et lite bilde av den lille nabogutten kasimo. De foerste ukene graat han voer gang han saa oss, for som mange afrikanske barn, er de redde hvite mennesker. Naa har dette forandret seg...hver dag kommer han loepende inn i armene vaare for aa si hallo:D Lyspunkt i hverdagen:D:D Her har han paa seg tradisjonelle afrikanske kloer.

vasking av kloer...


min soester ville saa gjerne ha litt mer bilder.. maatte jo fixe dette og legger dermed ut et bilde av naar jeg stolt vasker mine egne kloer=) koselig seanse i hverdagen!!

Monday, January 28, 2008

Good morning madame!!




Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

”Hamjambo!” (Hallo, barn) Min rustne swahili skar gjennom klasserommet. ”Hattujambo” (Hallo) Good morning madame, lød det fra 40-50 lyse barnestemmer. Jeg kikket på barna som satt både 4 og 5stk på en tomannsbenk. De så på meg med store forventende øyne. Jeg kikket på de 15 lærebøkene fra lærerrommet, jeg kikket på barna, jeg kikket på bøkene igjen. Hvordan i alle dager skulle jeg fordele 15 bøker på 50 elever? Hvordan skulle de kunne lære noe? Utfordringen var foran meg, og spørsmålet ikke om jeg skulle ta den, men om jeg skulle ta den med et smil eller ikke. Jeg tok den med et smil og et håp om at alt skulle gå bra denne første uka.

Dagene har gått og retting av bøker og terping på swahili har blitt den daglige rutinen. Andre ting i hverdagen blir ikke like fort rutine, avstraffingsmetodene for eksempel. Det var er vanskelig å se hvordan barn blir snakket til og behandlet av lærere. Lærerne har en helt annen rolle her enn hjemme i Norge. Her er mer makt forskjeller mye viktigere enn i Norge. Barna er underordnende. De skal bære bøkene til læreren, kaste søppelet, kjøpe mat til lærerne, vaske skolen hver morgen og ”slik er det bare.” hierarkiet hersker. Det virker også som om det ikke finnes en eneste lærer som ikke har troen på at det å slå en elev, ikke fungerer langvarig.

Det tok meg over en skoletime å få hver elev til å lese en setning fra engelskboka. Til min overraskelse virket det som om læreren vanligvis hopper over de elevene som sier han/hun ikke kan. På denne måten, kommer de som kan, ingen vei og de som ikke kan, synker dypere og dypere og de vil alltid være de som ”ikke kan”. Det gjør ikke saken lettere at hver klasse har over 40 elever minimum.

Her i Tanzania kan de som går på privatskole prise seg lykkelige, det gjelder å komme fra en vellykket familie. For noen er det vanskelig nok å skrape sammen tilstrekkelig med penger til mat hver dag, og om de i tillegg skal skaffe barna skoleuniform for å gå på den offentlige skolen kan dette blir meget vanskelig. Barna av disse familiene, har nesten mistet håpet før de knapt har begynt i første klasse...

Wednesday, January 23, 2008

The handshake.

23.01.2008.

Så stod jeg da der, klemte den australske jenta og ga den australske gutten et realt og fast håndtrykk. De skulle hjem og ville gjerne si ”hadet bra.” ”whats up with the handshake, come here” utbrøt gutten og trakk meg inntil seg og ga meg en klem og et kyss på kinnet. Jeg stivnet, kjente at dette var jeg slettes ikke vandt til. Etter tre måneder i Afrika, vet jeg at gutter skal kun gis et håndtrykk, noe mer, ja det betyr rett og slett ”noe mer”. Det gikk opp for meg at jeg har blitt lik Tanzanianerne, jeg har kopiert deres kultur. Jeg kan huske hvor frustrerende det kunne være å hilse på Tanzanianerne i begynnelsen, som det skulle være i går, og nå har det hele blitt en vane. Nå er det den vestlige kulturen jeg ikke skjønner. Så der stod jeg da, stiv og litt flau. Stemningen ble tynget. ”yeah well, it was nice to meet you!”, ”yeah sure! Nice to meet you too”!

en juleaften de fleste ville misunne...


Alle utenom oss I alle fall… saa der satt vi da paa et rundt bord alle fem, og kikket ut paa havet fra bongalowen paa stranna. Det var vakkert og de fleste ville misunnet oss denne juleaftenen I varme, hvit sand og for aa ikke snakke om den stjerneklare himmelen. Men ei, ikke vi. Det eneste vi kunne snakke om var all den juleribba vi ikke fikk spist, all den kosen med familien, kulden, snoen og moerket som laa senket over Norge akkurat naa. Det er rart hvordan man kan sette pris paa noe man tar for gitt, naar noen tar det bort fra deg. Jeg syns aa kunne huske alle de siste aarene som et endeloest strev og stress. Krangel og gavepress, men det er utrolig hvor idyllisert et menneske kan faa alt til aa virke naar det er langt borte fra en…

Saa der satt vi alle fem, leste juleevangeliet med sand under de bare foettene. Pinnekjoettet byttet ut med sjoemat og hoder fulle av en droem om aa voere I Norge. Neste aar blir nok den beste julen paa saa lenge jeg kan huske, og denne julen kommer jeg aldri til aa glemme. Det er slike stunder man husker hva julen egentlig handler om, familie, gode venner og det gode budskap om det lille barnet I krybben.