Wednesday, November 28, 2007

en liten tanke...


05.11.2007.

Har lest statistikkene før jeg kom her. Har lest om fattigdommen, men når jeg kom her visste jeg det allikevel ikke. Jeg snakket med folk, og understrekte ”men det skjer ikke her.” Jeg trodde ikke det skjedde her. Jeg tenkte at det var i ”de andre” afrikanske landene problemene lå. Etter en lang prat med kisswahililæreren min Richard, fant jeg ut at det som stod i faktaboken i Norge, fremdeles gjaldt selv om jeg var her nede og ikke kunne se mennesker dø og sulte rundt meg. Dar es Salaam har en sjarm over seg. Byen er rik på kultur og det er mange flotte områder her. Jeg har vert i en måne, og ikke sett mye fattigdom, ikke noe død. Jeg har ikke sett det, eller jeg har ikke villet sett det. Jeg fikk meg en aha-opplevelse i går, da jeg snakket med læreren min og han la faktaene på bordet en gang for alle. Jeg var skrekkslagen, ville legge meg ned å gråte.

Mennesker med en utdannelse og en god kontorjobb tjener maks 500kr. Måneden. Jeg var i sjokk, jeg kunne ikke tror mine egne ører. Jeg har 1000kr. I måneden her nede, og lurte litt på hvordan det skulle gå... de som ikke har en utdannelse eller ikke en god kontorjobb kan tjene det samme jeg bruker på knapt en uke, på en måned. Hvordan kan de forsørge en hel familie er spørsmålet jeg lurer på. Jeg føler meg kvalm, kvalmt rik. Jeg fatter ikke at jeg gikk å kjøpte med en sjokolade i går, når barn på gata ikke har råd til mat på bordet hver dag.

Da jeg gikk hjemover, la jeg merke til all denne djevelskapen som jeg tidligere hadde lukket øynene for, f.eks. de handikappede som sitter på gata og tigger. Jeg ble fortalt at det ikke er handikappet som er problemet, det er at de er handikappede og fattige i tillegg. For en skjebne. Jeg kikket rundt meg på alle disse menneskene, de som jeg hver dag hadde hatt en sur mine mot fordi jeg syns det var et mas hver gang de sa hei. Nå så jeg det med nye øyne. Disse menneskene som bare ville være hyggelige å si hei, til de menneskene som kom å besøkte landet deres. De var jo bare høflige og gjestfrie, fantastiske åpne mennesker. Jeg følte jeg hadde vert et usselt surt menneske, når jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde gått fort forbi uten å svare.

I dag gikk vi på gata på vei til kiswahili-kurs, to gatebarn kom å rakk frem hånda. Dette hadde skjedd mange ganger før, uten at vi hadde løftet en finger. Denne gangen begynte vi å tenke. Jeg kikket på de to jentene, jeg spurte ”hvordan går det”? Det så ut som dette spørsmålet kom litt uventet på dem, men de svarte høflig med et glimt av et smil i munnviken. ”hva heter dere, og hvor gamle er dere?” de svarte igjen, men denne gangen spurte de også om de kunne få litt penger. ”ingen penger”, svarte jeg. Jeg plukket opp ordet ”mat” fra mumlingen deres. ”Vil dere ha banan?”, spurte kollegaen min. Det var det eneste vi hadde i vesken. De to jentene smilte og tok imot med glede, de var øyensynlig meget sultne. Jeg og min kollega gikk videre, vi var glad de ville ta imot det vi hadde. Vi vet godt at mange av disse barna, samler penger til familiene sine og kan slettes ikke ta imot mat. Denne gangen kunne vi hjelpe til. Den første gangen, og jeg håper det ikke blir den siste. Vil man være med å gjøre en forskjell, kan man ikke vente til mulighetene kommer dalene fra himmelen. Mulighetene er der, det eneste som må gjøres er å ta litt initiativ...

No comments: