Wednesday, November 28, 2007

28/11/2007

Naa er jeg og Solvaar ferdige paa swahilikurs (bildet...) det va litt trist aa forlate leoeren vaar richard. haaper aa holde kontakten, her i Tanzania skaper vi venner for livet...

På lørdag reiser jeg og Solvår til Arusha for å arbeide med CHRISC. Vi aner ikke hva som venter oss, vi har ikke snakket med dem vi skal til og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Det eneste vi vet er at vi skal sette oss på en buss (vet ikke helt hvilken), vi skal sitte der i ca. 9 timer, og derfra... ja så vet vi egentlig ingen ting. Det blir en spennende reise. Endelig skal vi jobbe med CHRISC, dette har vi lengtet lenge etter! Vi håper å få startet opp noe bedre arbeid i Dar Es Salaam. Her er opplegget relativt dårlig og vi vil at flere jenter skal spille forball. Her vil ikke jentene spille, det er som en selvfølge at forball er for gutter. Det er rart for oss som kommer fra Norge å høre dette. Vi håper å få lære noe fra lagene i Arusha, har hørt opplegget deres er bra. Vi gleder oss, det er litt spennende å hoppe rett i det og ”se hva som skjer” :D:D

en liten tanke...


05.11.2007.

Har lest statistikkene før jeg kom her. Har lest om fattigdommen, men når jeg kom her visste jeg det allikevel ikke. Jeg snakket med folk, og understrekte ”men det skjer ikke her.” Jeg trodde ikke det skjedde her. Jeg tenkte at det var i ”de andre” afrikanske landene problemene lå. Etter en lang prat med kisswahililæreren min Richard, fant jeg ut at det som stod i faktaboken i Norge, fremdeles gjaldt selv om jeg var her nede og ikke kunne se mennesker dø og sulte rundt meg. Dar es Salaam har en sjarm over seg. Byen er rik på kultur og det er mange flotte områder her. Jeg har vert i en måne, og ikke sett mye fattigdom, ikke noe død. Jeg har ikke sett det, eller jeg har ikke villet sett det. Jeg fikk meg en aha-opplevelse i går, da jeg snakket med læreren min og han la faktaene på bordet en gang for alle. Jeg var skrekkslagen, ville legge meg ned å gråte.

Mennesker med en utdannelse og en god kontorjobb tjener maks 500kr. Måneden. Jeg var i sjokk, jeg kunne ikke tror mine egne ører. Jeg har 1000kr. I måneden her nede, og lurte litt på hvordan det skulle gå... de som ikke har en utdannelse eller ikke en god kontorjobb kan tjene det samme jeg bruker på knapt en uke, på en måned. Hvordan kan de forsørge en hel familie er spørsmålet jeg lurer på. Jeg føler meg kvalm, kvalmt rik. Jeg fatter ikke at jeg gikk å kjøpte med en sjokolade i går, når barn på gata ikke har råd til mat på bordet hver dag.

Da jeg gikk hjemover, la jeg merke til all denne djevelskapen som jeg tidligere hadde lukket øynene for, f.eks. de handikappede som sitter på gata og tigger. Jeg ble fortalt at det ikke er handikappet som er problemet, det er at de er handikappede og fattige i tillegg. For en skjebne. Jeg kikket rundt meg på alle disse menneskene, de som jeg hver dag hadde hatt en sur mine mot fordi jeg syns det var et mas hver gang de sa hei. Nå så jeg det med nye øyne. Disse menneskene som bare ville være hyggelige å si hei, til de menneskene som kom å besøkte landet deres. De var jo bare høflige og gjestfrie, fantastiske åpne mennesker. Jeg følte jeg hadde vert et usselt surt menneske, når jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde gått fort forbi uten å svare.

I dag gikk vi på gata på vei til kiswahili-kurs, to gatebarn kom å rakk frem hånda. Dette hadde skjedd mange ganger før, uten at vi hadde løftet en finger. Denne gangen begynte vi å tenke. Jeg kikket på de to jentene, jeg spurte ”hvordan går det”? Det så ut som dette spørsmålet kom litt uventet på dem, men de svarte høflig med et glimt av et smil i munnviken. ”hva heter dere, og hvor gamle er dere?” de svarte igjen, men denne gangen spurte de også om de kunne få litt penger. ”ingen penger”, svarte jeg. Jeg plukket opp ordet ”mat” fra mumlingen deres. ”Vil dere ha banan?”, spurte kollegaen min. Det var det eneste vi hadde i vesken. De to jentene smilte og tok imot med glede, de var øyensynlig meget sultne. Jeg og min kollega gikk videre, vi var glad de ville ta imot det vi hadde. Vi vet godt at mange av disse barna, samler penger til familiene sine og kan slettes ikke ta imot mat. Denne gangen kunne vi hjelpe til. Den første gangen, og jeg håper det ikke blir den siste. Vil man være med å gjøre en forskjell, kan man ikke vente til mulighetene kommer dalene fra himmelen. Mulighetene er der, det eneste som må gjøres er å ta litt initiativ...

Wednesday, November 14, 2007

"it's raining men halleluja"


I dag regnet det ordentlig mye! Endelig! det var deilig og det kjentes litt ut som Norge. Solvaar tok oppvasken i springen fra himmelen, jeg tok en dusj. De siste dagene har vert hektiske. Paa loerdag var vi saa heldige aa bli invitert i brylupp. Det var fantastisk, og meget annerledes enn det jeg er vant til. Tradisjon paa tradisjon var paa programmet, jeg tok saa mange bilder at jeg ble stoel i fingrene. Masse mat, kaken for maten og maaaaasse drikke. Foreldrene til brugdommen overgav gaver til foreldrene til bruden (brudepris), noe jeg hadde trodd var ute av mote for lange tider siden.. (tydeligvis ikke) Gjestene danset frem gavene sine. Jeg og Solvaar ble presentert i mikrofonen som to hvite PRESTER og ble bedt om aa danse frem vaar gave. "UHELDIGVIS" hadde jeg og Solvaar diskret vert oppe aa levert vaar gave. Det hadde jo ikke vert noe annet i verden vi ville gjort mer, enn aa alene "danset" frem vaar simple vinflaske foran over 400 mennsker vi ikke kjente! :p Dagen etter ble vi invitert i en konfirmasjon. Vi kom forsent og damen vi tok foelle med baklagde, aa sa at de naa var "snart ferdige" i kirken. Jeg ble litt skuffet, uten aa vite at "snart ferdige" var tre timer igjen... det ble en lang dag. Festen var etterpaa, ogsaa her var det dans og tradisjon. konfirmantene fikk lange "glittersmykker" (som kunne minne om glitter fra juletreet) i forskjellige farger. Vi hadde det kjempe goey! Moren og alle tantene danset for ham, mens han satt paa hedersbordet. Konfirmanten selv(Joseph) maatte danse med moren, skulle likt aa sett dagens ungdom gjoere dette i sin konfirmasjon... Paa veien hjem valgte vi en litt annen transport enn v vanlig, lasteplanet paa en lastebil. Her satt vi ca. 15 stk. og smilte, sang og hadde det kjempe kjekt!!:D Det var en lykkelig dag, og fra ansiktet til Joseph og doemme, hadde han ogsaa hatt en uforglemmelig konfirmasjon! Jeg legger inn en liten filmsnutt fra naar jeg og solvaar fikk regn...:D:D over og ut;p

Friday, November 2, 2007

busstur i dar-es-salam


okay... en liten hverdagshistorie... vil bare understreke at det ikke er bare bare å ta bussen her i denne byen...

Om man skal ta buss her i Dar-es-sallam gjelder ingen køsystem. Det som gjelder er hvem som er kjappest på foten og heldigst med plasseringen idet daladalaen (bussen) kommer fort og vinglende... Det gjelder å løpe langs bussen mens den skrenser inntil fortauskanten! Det er verst når to personer sitter fast i døra fordi ingen vil slippe den andre forbi, det kan minne om en førsteklasse som ikke forstår køsystemet læreren tappert prøver å lære dem... fasinerende.

en annen skummel ting kan være å allerede sitte inne i bussen, idet den skrenser inntil fortauskanten, du håper ingen skal samme vei og hopper på, men. Ja det er et stort MEN! her i DAR skal alle samme vei som deg... Du kikker ut den halvåpne skyvedøra, du ser higenede ansikter som hiver etter pusten for på død og liv må komme inn i bussen. det er et skremmende syn, også grimasene til menneskene inni bussen kan til tider være skremmende. Grimasene til dem som venter på å få bakdelene til to ukjente mennesker, gpdt trykket opp i ansiktet... Men, men det er da bare koselig det, vi norske liker jo så godt nærkontakt;) hehe "velkommen til DAR-ES-SALAAM!



Bare litt bilder... naagen bilder staar litt her og der men det skal me nokk fixe paa etterhvert!!:D:D

Min foerste dag i Harbour of peace - Dar es salaam

07.10.07

har nettopp urinert i hullet i bakken, måtte være fortsiktig så jeg ikke tråkket i noe. Klokken er 05.01, har våknet mange ganger fra lydene i nattemørket. Utenfor står ”bibi, the landlady” å jobber, jeg tror hun vasker.

I går ankom vi Dar-es -Salaam, før dette fløy vi innom Kenya. Jeg kunne se klare forskjeller mellom de tre landene Uganda, Kenya og det siste landet Tanzania. Uganda er mindre organisert enn de to andre, Kenya er det landet som overraskende nokk hadde kvarttaler overalt sett ovenfra i flyet. Jeg har lest om den økonomiske veksten og konkluderer med at dette vil være naturlig. Møtte en tilsynelatende muslim på flyet, men denne mannen med turban var ingen muslim han var fra Kenya, levde i London og hadde en av de nyeste religionene i verden kalt sikh. Vi diskuterte Afrika og kom frem til at de tre landene hadde vert rike, men hadde falt tilbake og det var dette vi kunne se. Veiene var laget, men de ble ikke fikset. Resultatet var en god infrastruktur basis, men alt var slitt og hullet så den var ikke lenger bra.

Jeg gikk av flyet kom inn i flyplassen, her var som Gran Canaria, mange hvite mennesker. Briter, dansker og diverse andre. Da vi kom ut møtte vi en skjønn dame i en turkis kjole, dette var kona til Petro. De var søte sammen, virket forelsket.

Her i Tanzania gikk flere mennesker med tradisjonelle drakter, det var to forskjellige ord for disse draktene. Den ene bandt man rundt seg, den andre var en ferdig sydd kjole, med et slags sjal på toppen. Jeg tror også ”sjalet” kunne brukets som skjørt.

Vi ankom gårdsplassen hvor vi skulle bo det var en stor lastebil med et gulvteppe som tak på toppen. Det satt mange små unger å ventet på trappen til naboen. Da vi steg ut av bilen kikket mange nysgjerrige hoder i vår retning. Loritaire tok imot oss, han hadde dress, fine sko og ganske gule øyne. Vi fikk se huset hvor vi skulle bo. Jeg ble med første øyekast overasket over hvor lite det var. Jeg hadde sett det for med større i et bilde i hodet mitt. Hele plassen var vel nesten 2 og en halv gang mindre enn soverommet mitt hjemme. Det var fliser inn på toalettet, som var et hull ned. Gulvet var water, så om du med et uhell skulle komme til å tisse utenfor kanten ville det ikke akkurat renne ned i hullet, snarere tvert imot. OCODE hadde skaffet oss rosa gardiner fordi vi er jenter, det var kjempe søtt. Begge Pedro og Loitaire var meget hjelpsomme og morsomme menner. De hadde også kjøpt inn mat og drikke til oss, alt var kjempe fint.

Vi var sultne og Loritaire mente derfor vi måtte komme oss til nærmeste spiseplass før vi gjorde noe som helst annet. Vi gikk gjennom gata, her var ikke mange hvite, kan tenke meg i alle fall ikke mange hvite unge jenter. En liten jente med rastafletter og perler i håret så på oss og stoppet. Hun holdt faren i hånden og faren sa noe på swahilii. Vi gikk videre og pedro sa ”she would just like a greeting” da jeg snudde meg stod hun fremdele klar, jeg vinket og hun smilte fra øre til øre. Jeg dunket i Solvår forklarte og Solvår vinket hun stod fremdeles tålmodig, nå smite hun enda mer.

På spise plassen gikk vi inn for å se hva vi ville ha. Alt lå ferdig lagt inni en kjøledisk. Mens vi sto der gikk det opp for meg at om dette hadde vert i Norge hadde denne plassen vert stengt ned for lenge siden. Det var mange fluer og plassen var meget slitt. Jeg hadde vel kanskje bare en innstilling at vi var i Afrika og det gjorde ingenting her. Maten var nydelig spicy rice og beef i en slags tomatsaus. Loirtaire betalte for oss, noe vi ikke ante om var normal.

Da vi kom tilbake til leiiheten, spurte Pedro om noe var nytt. Vi la plutselig merke til at den rosa dørmatta var erstattet med en knall rød en. Da vi gikk inn var alt finere det var gulvet. Det var ikke lenger grå betong, det var et hvit/grått plastikk belegg med noe mønster. Det var bare lagt rett oppå gulvet og klippet der det var for langt. Det var litt tykkere enn en plastikkpose. Sønnene til landlorden hadde gjort dette da vi var ute å spiste. Det var meget fint, vi likte det kjempe godt. Nå så det mer ut som et hjem.

Vi fikk mye besøk den kvelden, både av landlorden bibi, hennes datter og barnebarn. Vi besøkte også bibi, vi fikk en papaya som gave. Dette var kjempe koselig. De hadde en stue med mange sofaer langs veggen slik at de hadde plass til mye besøk. Dette var en uvandt måte å dekorere stuen. Sofaene var av burgunderrød fløyel. Her bodde bibi sammen med sin ugifte datter og ugifte sønn.

Jeg satt inne og hørte Solvår prate med noen. Jeg gikk ut, og der sto ei jente på 12 med en liten gutt som var 2 ½ -. En annen liten jente stod også der. Den lille gutten var meget sjenert og snakket bare swahili. Plutselig sprang han bort til døren vår hoppet ut av slippersene som han var en ungdom og åpnet døren, alle barna fulgte etter inkludert en liten gutt jeg ikke så før han ar inne. De kikket på tingene våre, de gikk inn på soverommet og den lille gutten begynte å le den skjønneste latteren jeg har hørt på lenge. Lille jenta satt i senga og holdt en kosebamse jeg hadde med fra kjæresten min i Norge. Hun så ut som hun ville ha den, hun hadde ikke en selv sa hun. De kikket på smykkene og studerte alle tingene. Etterpå satt de med oss i plastikkstolene, det var ikke nokk til alle. Det var liten plass og intimt når alle disse var inne i stua. Jenta på 12 var meget veslevoksen, jeg syns hun kunne minne om Pamela, ei jente fra Hald som er tjue år. Til slutt gikk de og vi kunne sove, myggen hadde allerede kommet innenfor myggnettet mitt, dette kunne bli en interessant natt tenkte jeg, og det ble det.

Klokken er nå 05.56 musikken står på, barn og voksne er ute fuglene bråker og hanen har allerede galt mange ganger. En ny opptatt dag i Dar-es-salaam er i ferd med og begynne for noen, for andre er den startet for mange timer siden...

Saturday, October 27, 2007

bilder

bilder komme eg bare stresse me disse treige dataene her:P:P

Thursday, October 4, 2007

foersteinntrykk 03.10.07


03.10.07.
Min første dag i Uganda

Sitter på flyet, får endelig øye på de første lysene fra byen. Har ikke vindusplass, men prøver så godt som jeg kan å strekke meg for å få øye på noe. Jeg sier i ekstase: Jeg kommer til å være i lykkerus de to første månedene, tenker meg litt om korrigerer å sier i alle fall de to første ukene, Åse som sitter ved siden av meg ser på meg og sier – i alle fall de to første dagene, eller skal vi si timene... Dette er begynnelsen på et vakkert å spennende eventyr.

Det første som møtte øynene mine var varme smil og en overraskende stekende varme, selv om det var bekmørkt ute. Når jeg steg ut av flyet så jeg inn i store smilende brune øyne som ønsket oss velkommen, velkommen til Afrika, landet jeg har ventet på så uendelig lenge.

Da vi hadde satt oss inn i bilene som skulle frakte oss til hotellet var eventyret begynt. Vi fundere over om veien var laget av asfalt eller jord, og om steinene og stokkene som var strødd utover på den andre siden av veien var et slags afrikansk fortau, dette viste seg å være reparasjon av veien.

Langs veien var alle ute og gikk, det så ut som det samme man ser når folk skal hjem fra en vikingkamp, og så på kvelden. Kvinner med barn på ryggen, menn med mørke klær de blir nesten påkjørt hver gang de går over veien, mennesker med krukker på hodet. Hva skal de ut på nå i mørket? Var det første jeg tenkte... etter en liten omtanke, kom jeg til å stille meg spørsmålet – hva gjør vi inne om kvelden? Ingenting. Kom til å tenke på at de Afrikanske studentene på skolen Hald, sa det motsatte om Norge – her er det ingenting gjøre, ingen er ute, alle sitter inne.

Vi vet alle at levealderen her i Afrika er lavere enn i Norge, men når jeg sitter å ser ut av vinduet i den skranglete gamle bilen fra et aller annet sted i verden, forstår jeg at her lever de kanskje kortere, men de LEVER!

I dag fikk jeg min første venn. Hun satt ved siden av eg på flyet, og som gjester i hennes land inviterte hun oss hjem til seg ca. Fem min etter vi hadde møtt henne. Dette viser litt av den avslappede kulturen de har her, det er fantastisk. Hun sa hun ville komme å besøke oss i morgen her på hotellet. Hvem vet om hun kommer? Nå får jeg lære om afrikanerne mener det de sier også... hva vet vel jeg – en Norsk uviten jente ”på tur.”

Tuesday, August 28, 2007

Mambo!



Det første ordet jeg har lært meg på swahili! Ser for meg at det kan bli en del utfordinger med dette språket, men ser på det, som en stor mulighet, ettersom dette er et av de mest talte språkene i Afrika...

Sunday, August 26, 2007

Hald...

nå sitter jeg her på Hald Internasjonale Senter i Mandal og lurer fælt på når jeg egentlig skal reise... tiden går så forferdelig sent når det er noe man gleder seg til. Eller er det fordi jeg gleder meg? kan det være at jeg bare vil slippe usikkerheten om hvordan det blir? er det fordi jeg bare vil få oppholdet overstått å komme meg hjem igjen? Alle disse spørsmålene surrer i hodet mitt mens jeg sitter på skolen og venter til å dra ut til det fantastiske landet, som jeg har hørt så mye om, men som jeg samtidig hvet så utrolig lite om...