Etter flere uker med skrivesperre og masse reising, sitter jeg endelig i Bolivia å skriver. Endelig har jeg litt tid for meg selv, endelig er det ingen på timannsrommet og endelig har jeg fått nedre køye i et hjørne for meg selv. Senga kjennes utrolig myk, huden ren etter en etterlengtet deilig varm dusj (med såpe OG sjampo!).
Kjennes deilig å få ta av de svette klærene etter en dagstur på sykkel. Lurer på hvorfor mennesker generelt, JEG, utsetter seg, MEG, for slike ting. Snakker selvfølelig om dødtsveien utenfor LA PAZ, Bolivia.
Femtusen døde. Rett før vi dro fikk vi vite at ei jente hadde omkommet her for ca. en uke siden, først da så vi alvoret i hva vi nettopp hadde betalt for. 4640m. Bratt stup rett ned i døden. 4640m med et selskap du har fraskrevet deg alle legale rettigheter hos. Grus, gjørme og redsel. Nedover, oppover og bortover. Pusten blir tyngre, hjernen får mindre oksygen, åndingen blir hyppigere. Vi er høyt oppe, oksygenmangelen kjennes godt og vondt. Fossefall, grønne skoger og fjell som ligner på et blått eventyr. Idyll, redsel for å kikke å miste balansen..
...Overlevelse.
Den lange smale grusete sykkelstien, kjøre gjennom vannfall, og grønne daler. Rett ned. Ingen gjerder. Kors på veien, symboler på de uheldige som ikke finnes i denne verden lenger. Nye kors, gamle kors alle langs den livsfarlige dødtsveien.
Snakk om de tingene vi utsetter oss for.. Noen dager tilbake tok vi oss en liten tur til San Pedro. En liten tur til San Pedro ja! Har hørt om fengselet de norske jentene i Bolivia måtte bo i. Nei ikke? Jo?
For dere som ikke har hørt om det eller faktisk har, vel jeg skal jeg fortelle det uansett. SanPedro er et fengsel for menn i La Paz. Dette er ikke et hvilket som helst fengsel. Her kan man betale seg til alt og det er faktisk det eneste fengsel verden der man må betale for å komme inn i. Her er det ingen vakter, ingen regler. Her bor det barn og koner av de innsatte. Her leier man eller kjøper seg en celle, (leilighet) med egen nøkkel. Her er det små kiosker og gratis telefoner. Her produseres kokain og marjuana. Å hva tjener de penger på? TURISTER. Meg og deg som vil komme på besøk å kikke på deres innesperrede liv. Dette fascinerenede fengselet som ikke ligner på et fengsel i det hele tatt. Vi betaler villig masse penger for å å inn å ha en morder som bodyguard og en annen innsatt som guide. Tryggheten er at du vet de aldri ville skade en turist som kommer med så mange penger! Men...Still!? Hva utsetter vi oss for her i verden. Bodyguarden vår som hadde 30år for mord var kjempe koselig. På kjøkkenet satt alle voldtektsmenn og pedofile som hadde overlevd å bli druknet i søppel i det kjente svømmebassenget midt i gårsplassen, etterfulgt av flere slag med pinner og pisk. Så der satt de da med kniver å skrelte bananer, mens vi stille gikk forbi med redsel øynene. Er sikker på om noen hadde hostet hadde jeg besvimt... opp skranglete stiger, langs veggen celledør til celledør. Mafiaen på toppen med satellitt antenne og pottepanter. Inne stinket det av urin og avføring. Noen av cellene dyrere enn andre, noen kun til leie. Her er det kjøp og salg, eget samfunn. Korrupsjon. Vil du ut en kveld for å feste, er det bare å betale. Har du ikke penger, nei da er det bare å bli. Det verste er nesten barna som løper rundt i fengselet, barna som får vold og kriminalitet inn med morsmelka (bokstavelig talt). Høydepunktet av turen, stigeklatring, låste dører. ”And now you will try the best Coca in the whole world”. Alle kikket på hverandre. I dette miljøet var det ikke lett å holde masken. Vi satt der i et bittelite rom, fem stykker. Tre menn står langs veggen, den siste forann oss klar for å ta bestilling. Øynene vandrer mellom oss, vi ser et speil og et sugerør blir tatt frem. Guiden spør om han kan bli med på ”festen”. Youve got ten seconds to decide...
La Paz ligger høyt over vannet og det er vanskelig å puste. På vei tilbake til hotellet er det ikke så mange som snakker. Tre mennesker, meg Daniel og en vi ble kjent med fra USA.
Det er som jeg ikke kan ta inn mer nå. Det er så mange inntrykk. Det hele sperret seg i hodet etter Buenos Aires, før det! I Saquarema. Det er så mye som skjer å så mye å ta inn. Det er ingen tid til å ta inn, neste time skjer det noe nytt, og det ser ikke ut til å ende med det første. Det er en evig rundans, helt til jeg endelig kommer hjem i mai og har glemt alle de små ting jeg så gjerne ville skrive om.
Siden sist jeg skrev har jeg tatt meg over mye land! Fra Saquarema til Sao Paulo (Brasil) opplevde forresten der en helt forferdelig rødt krusete hår opplevelse hos frisøren... Minn meg på å ikke dra til frisøren i et land der jeg ikke kan språket.. Ja, der hadde jeg glemt det...
Mens jeg skriver nå er jeg på en buss i Peru, det humper fælt. Fingrene mine hopper fra tilfeldig knapp til tilfeldig knapp, macen hopper på fanget mitt. Der stoppet den for noen sekunder, åja der var vi i gang igjen. Avsnitt jeg ikke ville lage danner seg på skjermen, men jeg fortsetter å skrive...
...Etter vi hadde vert i Sao Paulo, og jeg hadde vert så heldig å”blitt ny” tok vi en buss til Rio Grande. Vi rakk nesten ikke bussen etter mangfoldige timer i frisørstolen, med løfter om at alt skulle bli ferdig til klokka fem. Mens jeg sprang fløy mitt nye lange røde klovnehår fra side til side. Daniel bak, som mente han kunne hatt litt mer øvelse i havaiianas (flipp floppsandaler) maraton.
Pantanal er et natur område i Brasil rett ovenfor grensen til Argentina. Vi tok bussenn om natten. Overdreven aircondition, lekkasje fra taket. Et stopp med bussbytte og på igjen. Brasil ja, ost og sukker. Fantastisk. Mat på gata, ost eller sukker..? nei takk, ingen av delene.
...Seriøst som bussen humper, jeg kan nesten ikke skrive, pcen presser på blæra, syv timer uten toalett. Har vert litt syk de siste dagene og kunne trengt et toallett litt hyppigere enn hver syvende time for å si det sånn. Håper bussen stopper og jeg kan løpe i full fart.
Tilbake til Brasil og Pantanal. Rio Grande, til kontoret i plaskregn, nå er det regntid. Buss til Pananal, med isstopp på veien. Dette var før jeg og Daniel bestemte oss for å slutte å spise is. Skrev forresten et innlegg om hvordan vi tar bilder hele tiden. Inspirasjonen til dette innlegget kom vel kanskje fra Pantanal turen. Tuuurisme. Skulle ikke trodd så mange mennesker ville interessere seg over en tur i naturen, men der tok jeg feil. Det var vel ikke mangel på interesse, men kanskje litt forskjellige interesser til stede... I Pantanal traff vi alle slags forskjellige mennesker. Der satt vi rundt bålet om kvelden og sov i hengekøyer om natten. Stod opp klokken fire den ene natten for å melke en ku, men transporten min forsovet seg...jaja.
Etter litt piraya fisking (og spising) med Daniel på sidelinjen og trasking i jungelen, tok vi til Foz de Iguacu på Brasil siden. Litt av inspirasjonen til innlegget kom vel også herfra.... Blåhvite turister med hengende underarmer. Med en skjelvende hånd, så vidt de presterer å ta et bilde. Og hva tar de bilder av? Skiltet med bilde av fossefallet!!!! Hvor er fossefallet? Rett bak dem. Og så har vi jo hele sesjonen med dem foran skiltet dem foran kartet osv, blæ tror jeg må spy litt..
Argentinasiden av fallene var kun en busstur unna. Krysse grensa tok sin tid. Bussventingen var vel det som tok tiden. Mens vi stod å undret litt over på å haike fikk jeg og Daniel oss nye villhund venner. De var så redde når vi prøvde å gi dem vann, at vi til slutt måtte gi opp. Det så ut som mange bare hadde forlatt hundene sine på grensa å dratt inn til Argentina. Forferdelig! Mange er slemme med hunder her. De bli slått hysjet på og sparket. Hodet går ned i bakken og øynene ser sørgelige ut.
Fossefallet på Argentina siden var mye større. Mange turister her også, men her slapp man å stå i kø for å se på fossefallene. Det var heller ikke like mange iskiosker og butikker midt der i skogen. (På brasil siden bestemte vi oss uansett for å slutte å spise is, da vi kjøpte en hver til 40kr!) Vi hadde allerede betalt for en båttur for se fossen på nært hold. Vi angret når vi så at de andre fikk kjøre INN i fosssen, mens vi kun satt der på vannet å så på... Plutselig speedet båten opp og vi kjørte mot fossen. Jeg forstod ikke helt hva som skjedde før jeg plutselig strevde vilt med å holde øynene åpne da hele fossen falt i hodet på oss. Kommer jeg til å drukne, kommer båten til å knekke å synke? Fikk ikke tenkt særlig mer før båten hadde tatt ut av fossefallet og var på vei inn i et nytt. Æææ ta det inn mot meg og kjenn trykket og kraften av fossefallet! Skummelt var det, og tanker om hvordan sjåføren kunne være så presise å prestere å akkurat ikke drukne oss alle, streifet inni hode mitt. Allikevel nøt jeg nøt det, hvert øyeblikk, adrenalin strømmet i årene mine!
Våte og kalde bar det tilbake for å rekke bussen, innom hostellet kun bebodd av israelere som akkurat var ferdig med tre år , med militæret. De ble rare da de begynte å snakke om deres opplevelser i Gaza...
Vi hentet bagene, ble forsikret om at vi alltid hadde en plass å bo om vi en gang ville på besøk til Israel. Det bar av sted i full fart til busstasjonen og inn i luksusbuss til Buenos Aires.
Etter 4-5 dager i gedigne Buenos Aires og tilsammen tre tattoer og en postkortselger-venn rikerer, bar det endelig videre. Personlig liker jeg ikke så godt storbyer og derfor gledet jeg meg vilt til å endelig få litt villmarksliv i verdens ende, Ushuaia.
...Blitt mange dusjer uten såpe etterhvert, bestemte meg i går for å anskaffe meg et aldri så lite såpestykke...
Flyet seiler over fjellene, det ser ut som et eventyr. Narnialignene kanskje. Snøen på toppen fjellene spisse og kantete. Jeg tar meg selv i å ha munnen åpen da jeg sitter klistret til flyvinduet. Skyene dekker fjellene det blir hvit, plutselig får jeg øyenkontakt med jenta ved min side som jeg ikke har lagt merke til idet vi begge fascinert satt klistret. Vi kikker igjen i håp om å se mer.
Vi landet på flyplassen, den kalde, kalde flyplassen Ushuaia, verdens ende, i slippers.
Plutselig ser jeg en gutt fra Norge. Ikke bare Norge, men Stavanger. Hvor sykt er ikke det? Å møte noen fra Norge i verdens ende. Ikke bare noen fra Norge, men noen fra din egen hjemby. Ikke bare din egen hjemby, men en person du en gang var på kafé med for å diskuterte din SørAmerika reise med. Kun en løs, løs plan. En plan som øyensynlig er blitt virkelighet for begge. For en liten rar verden vi lever i.
Daniels kommentar var bare priceless: ”Jævlikt me varme kler du har då!” Jess endelig var jeg kommet til mitt rette element med min G1000 fjellreven bukse! Daniel stod der med sine jeans og nikes! Jess! Dette var virkelig den eneste plassen jeg kunne brilliere med mine varme klær også... Men det var bare så verdt Daniels kommentar og iskalde kroppsspråk. :D
”Frukt kastes her” Sikkerhetskontroller på flyplasser altså. Jeg ville slettes ikke kaste fra meg frukten min. (Det gjorde jeg heller ikke.) Jeg kom til og med kontrollen med lommekniv når jeg husker tilbake! Det er så rart det der med sikkerhet. På flyet får man jo glassflasker med vin og ekte bestikk, tror de virkelig ikke at det folk også dreper med det som ikke er medbrakt. Det hele er bare en falsk fornemmelse av sikkerhet, idioti, som fungerer og utrolig nok beroliger de fleste.
Med epler og tomatpuré i sekken og en venn (ei jente fra frukt-kontroll-køen) rikere var det til hostellet vi heldigvis fikk ved å ringe fra flyplassen. Koselig lite hostell, lignet litt på et litt for høyt og smalt mumitrollhus, slik man finner i eventyr. Det var malt med flere forskjellige farger.. jeg ble forelsket i det vesle huset med en gang jeg la øyne på det... Fjellene rundt den vesle byen lager en spesiell stemning. Butikker og restauranter laget av tre.. For å spare litt tid, tok vi ut på båttur den første dagen. Vi trodde vi ikke kom til å rekke det, men heldigvis var klokken stilt en time tilbake og vi var heldige nok til å komme på en bitteliten båt sammen med 7 andre fra Buenos Aires. Så der satt vi da i båten, øvde på spansk, drakk lokalt øl og den lokale teen mate, fra en liten kopp med metallsugerør som tradisjonelt blir sendt rundt til alle som vil ha. Sjøløver, fugler og nydelig natur med høye fjeller rundt. Dette var livet! Neste dag var det opp å campe i fjellet. Rett opp i timesvis, med telt og varme klær. Vi dro med ei rar jente fra switzerland (psykoland).. hun hadde litt sinnes problemer og jeg og Daniel var litt redd for at kanskje skulle bli sint for at vi tok nutellaen hennes og lukket teltet vårt godt igjen da vi skulle sove...
Etter to dager med denne jentas skrik og klaging kom vi oss endelig tilbake til byen. Deilig hike på et lasteplan. Øynene våre ble trukket som magneter mot det første konditoriet vi så. Vi hadde akkurat blitt kvitt den gale jenta og med sukker boller og wienerbrød i alle hender, var vi i himmelen!
Etter noen dager i Ushuaia og et mislykket kaldt dagstur forsøk på å hike til andre siden av området for å dra til Esmeralda lagunen var det bare å dra videre.
El Calafate var neste ønske. Verdens siste voksende glacier. Den var alt for langt nord på kartet for å faktisk være på vei til flyplassen vi egentlig skulle til, men vi måtte bare dit! Noen ting i verden må bare ses. Daniel ar syk så jeg dro alene. Å dra alene er noen ganger så utrolig deilig. Det mye lettere å bli kjent med mennesker og man har bare man selv å tenke på. Så der var jeg da, først på hike og så på båttur. Jeg fikk bakoversveis da jeg fikk øye på den store glacieren. 60m over vannet, 120 under. Når man er på båt må man ikke kjøre for nærme. Store biter kan falle av, enda større kan komme fra underflaten og rett opp under båten (den sistnevnte skjer ytterst sjeldent). Så der sto vi på båten, fra innsiden av glacieren kan man høre høye brak fra store flak som faller av og buldrer ned i vannet. Alle stirrer spent å is klumpen å venter på at vi skal være så heldige å få oppleve noe som raser. Plutselig mens vi snakker faller det en stor 60 meters klump, som i slow motion, ned i vannet. Den er så stor og tung at mot oss kommer en stor bølge, jeg kjenner spenningen i alle ledd. En ny, faller som et ”etterfall”. Før vi vet ordet av det, så forbauset over det vi nettopp har sett(og fortsatt ser på), faller en ny! Jeg peker, og fingeren min kommer med på det nye bilde i det den gedigne klumpen faller og treffer vannoverflaten med et brak. Som en fotballkamp, kan man høre menneskene på båten juble å stemmene oooooåååååååoooo. Det er en vill opplevelse. Båten begynner å kjøre sakte. Fra ingensted kommer en blå diamant lignenede gjenstand opp av vannet. Den blir større, enda større, det er isklump! Den er helt knall blå fra oksygenmangelen i isen som ble komprimert for mange tusener av år siden. Det tar pusten fra meg, den er så vakker, denne gigantiske diamanten. Igjen kan man høre folkene fra båten og sammen vår jubel. Det er som vi alle har delt noe stort. Jeg kjenner en slags lykkerus i kroppen og klarer ikke å stoppe å smile. Idet vi går av båten og inn i bussen er alle stille. Vi vet alle at vi har opplevd noe, noe mektig fra naturen, ikke mange mennesker i verden får muligheten til å noen gang se.
Neste dag fikk vi ikke tak i bussbilletter, så vi satte oss sammen med løshundene (som tisset på sekken min ☹) på bussholdeplassen klokken syv om morgenen, i håp om at noen ikke kom å hentet billetten sin. Fem minutter før var det en billett ledig... to minutt, et minutt... ”come, your passport” jess, vi hadde billetter. Rett inn på bussen og til Puerto Natales! Puerto Natales var neste stopp. Vi viste ikke om vi fikk flybilletter herfra eller fra Punta Arenas, som var litt lenger. Etter dagesvis med mislykkede forsøk å få tak i skyairlines på mail og telefon, stod vi tilfeldig og plutselig foran et sky airlines kontor i den knøttlille landsbyen Puerto Natales. Fem minutter senere og billetter fra Punta Arenas var kjøpt og betalt for. Det var billigere å dra over grensen til Chile,i stedet for å dra tilbak til Buenos Aires å ta et internasjonalt fly. Det var helt sykt her i Puerto Natales. To sekund etter å ha bestilt billetter, stod vi foran en lenge etterlengtet second hand butikk. Heaven!! :D Ny lue og en stripete hippiegenser:D Perfekt! Vegetar restaurant, to ganger den dagen:D En ny venn som ville vise oss Santago når vi kom dit, perfekt. Stedet var som et eventyr. Det var nesten for godt til å være sant.
Punta Arenas var kun et par timer borte. Vi kom alt for tidlig å måtte bli lenge på flyplassen. Lese i bok og skrive litt brev, jepp, here we go Santiago!
Ankom Santiago, hadde ikke bestilt hostel. Dette betydde – gå rundt i e ukjent storby klokken 23-24 om natten, med sekker på over 30kg i håp om å finne et ledig hostel. Det første problemet er å finne et hostel i denne store byen, det er mange så alt i alt skulle det ikke være det største problemet. En ting er at hosteller er dårlig merket og er vanligvis ikke kjent for verken taxier eller lokal befolkning. En annen ting er at det var natt og farligere og vanskeligere å finne frem. Endelig etter trasking med havaianas slepene mot asfalten, lyste skiltet foran oss i et lite mørkt smug. Setter sekkene mine ned på gulvet å puster lettet ut med lykkelige tanker om en god natts søvn. Ikke det nei.. ”Full!” I Santiago er det bare å traske viderer... Ingen hostel er ledig. Slik er det å være backpacker. Frem og tilbake, med stor sekk midt på natten. For å ikke gjøre denne historien lang og kjedelig hopper jeg rett til at alt ordnet seg til slutt... En positiv slutt, gratis natt på et hostelgulv. Dette var selvfølgelig ikke lov så vi måtte ut innen klokken halv syv neste morgen... Ingen problem for backpackeren sissil og Daniel! Klokken halv syv, dro vi oss sakte opp pusset tennene og tok en buss til til Valparaiso. Ganske fornøyde med at vi også fikk til og med oss en koselig natur i Santiago kvelden før (etter å ha droppet av bagasjen på det koselige hostellet.) Ble kjent med noen fra hostellet, men endte opp på en liten lokal plass, der vi spiste sandvich med advocado og tomat (selvfølelig).
Valparaiso var bare fantastisk. Med en gang vi var kommet til sentrum møtte vi en koselig dame som spurte om vi ville bo med henne og familien hennes. Selvfølgelig sa vi ja takk til dette eventyret og fulgte henne gjennom gater med mareder, frukt, fisk, klær og krydder. Fruktsalater og vegetar restauranter:D mmm spansk og vin selv om vi holdt på å sprekke. Det spektakulære takterrassen. ”This is Valparaiso”
Bank bank, druer
. Hjemmelaget guacamole og hjemmelaget syltetøy. Ferskt varmt brød. Frukt og yoghurt. Kaffe og te. Mmm kos! Beste frokosten på lenge.
Barna som hilste så fint og skiftet på sengene. Vi hjalp til, alt var så koselig! Elsket det. Skulle bli mye mer lokalt enn det neste hostellet vi skulle komme til i La Paz...
Loke hostel La Paz. Her sov vi over på flyplassen. Vi dro dit med buss slik at vi kunne sove der. Vi skulle ta flyet så tidlig neste morgen og derfor var det bedre å dra om kvelden, på tross av tilbudet å få sove over hos broren til mannen i familien i ValParaiso. Med advocado og salt i sekken og pølsebrød med advocado og tomat fra gata i magen, var alt planlagt og gikk som smurt. Sovepose i en sofa og trådløst internett fra flyplassen. For en kveld. Sjekk inn om morgenen, alt i boks.
La Paz var et merkelig sted. Her er det fullt mulig å bo midt i byen uten å snakke et eneste ord spansk eller å få noe som helst kontakt med noen fra Bolvia. Joda, australiere, amerikanere og engelskmenn er det mer enn nok av. Kommer man til Søramerika for å møte disse? Ja det er gøy, men hallo, man vil jo få kjenne kulturen. Vi dro som sagt på sykkeltur og inn i fengselet, men det som ga mest var den lille turen til barne hjemmet Alalay. Jeg skrev litt med en gang da jeg kom hjem...
På barnehjemmet Alalay idag, kjenner det er store kontraster. Betale for å feste, sniffe og feste eller vokse opp i å sniffe, skaffe penger og sniffe.
Sitter nede i en mørk gang, fra bare hører jeg musikk. Vet ikke hva de spiller, noe random festmusikk. Idet folk går gjennom døren høyner musikken. Det mønstrete brungule gulvet kjennes kaldt mot kroppen.
Gulvet og gata var nok kaldt også for de små barna som allerede har fått tid til å bo på gata. Barn fra gata eller direkte fra turbulente familier. Det første som møter meg på Alalay er ei lita jente som smilende løper mot meg og hopper opp i armene mine. Jeg ble paff, stivner for et sekund og holder jenta. Etter det første sekundet løsner grepet og jeg tenker, det er jo bare et lite barn. Jeg ble glad for at jenta ville leke. Vi hopper danser og teller til ti på spansk. Flere kommer å vil leke. Jentene vister meg stolt flagget sitt og hvor Norge er på kartet, (etter litt om og men.) Glovarm etter all hoppingen, løftingen og dansingen, bar det videre til guttenes rom. En av de små jentene, claudia, knappet igjen genseren min, så jeg kjente varmen klistre seg på kroppen.
Inni guttehuset er de midt i klippesesjon, den ene gutten viser med hendene at han har hatt hår langt over øynene. Nå er alle guttene så fine å nyklippte. De smiler og hopper rundt, noen sitter fint å gjør lekser. Jeg er overasket over hvor flinke de er. Vegard, en av de frivillige fra Norge forteller at alle har forskjellige oppgaver. Han viser med en liten gutt som stolt står frem når Vegard forteller at denne gutten er ”sjef” for gruppen denne uken. Han vekker alle guttene å passer på at alle gjør det de skal. Overrasket over hvor flinke de er for å være så unge, prøver jeg å få med meg det som skjer på spansk, mens jeg tenker på hvordan barna i norge er i denne alderen.
Den ene gutten i gruppa har bare litt hår på toppen av hodet. Den frivillige jenta fra Norge, forteller at det er mye lus her på barnehjemmet og at den lille gutten hadde så mye at han måtte ufrivillig klippe av seg alt utenom på toppen. Etter vi har kost oss med sjokolade og peanøtter, mens vi mimret over Act Now linjen jeg gikk på i fjor er det på tide å komme seg hjemover. Mens vi alle fire går ned den bratte veien fra barnehjemmet, som ligger på en liten topp, kjenner det klør litt i hodetbunnen.
Vi deler en taxi med flere andre som skal i samme retning. En lur liten ordning som gjør at vi kun betaler 5 bolivianos istedet for 35 tilbake til La Paz.
På vei tilbake, nærmet oss Loke hostel, og det merkes. ”They dont know how to use breaks!??”. Kommentaren kom fra en sint, ung, australsk, backpacker fra Loke hostel som gjerne vil krysse veien. Sterke kontraster fra barnehjemmet vi nettopp hadde besøkt. Hvorfor kommer mennesker her til La Paz egentlig? Jeg vet jo i grunnen svaret: Kokain og fest. Vil bare ikke innse at noen mennesker kan bry seg så lite om en annen kultur. Fest, det er alt det handler om. Blottet for kulturell innflytelse, ingen interesse for det lokale. Endelig drar vi fra Loke og inn i et nytt eventyr. Jeg innser at selv om hostellet ikke helt falt i min smak, har jeg fått nye venner her. Det er vanskelig å hele tiden danne nye bånd som raskt skal ryke (og reise).
”Flytende turisme” og karneval!
Plutselig fløy tilden å vi måtte ta bussen til Peru. Tre timer buss til den vakre plassen copacabana etter dette en travel svett joggetur til en bakketopp i nowhere for å ta neste buss syv timer over grensen Bolivia/Peru og til Puno. En liten båttur på veien, ut av bussen og bussen alene oppå en liten flåte over vannet. Meget sjarmerende og ganske morsomt. Jeg og Daniel satt heldigvis i en annen båt, sammen med resten av passasjerene fra bussen.
Da vi ankom Puno ville vi gjerne se de omtalte flytende øyene, som er bebodd av flere forskjellige stammer her i Peru.
Trist er det å se hva turismen gjør med idylliske vakre og sjarmerende plassen som dette. Vi skulle sove over med en familie i en stråhytte, men etter utallige forsøk på å lure oss og å selge oss alt de hadde av smykker og tepper, mistet vi hele lysten. En natt der ville vi sikkert end opp med å kjøpe en av øyene deres. Et er trist at det selges cocacola og oreos på den 100 kvadratmeter øya, det er trist at de kler på seg tradisjonelle klær kun for at vi kommer på besøk, det er trist a de tilbyr deg ly for regnet, men egentlig kun vil selge deg noe. Man bli trett og lei av dette. Det er en trist utvikling. Tenk at jeg er også med å skape denne farlige utviklingen.
På vei tilbake etter å ha tidd musestille om at vi var de to personene som egentlig skulle sove på den kalde lille stråøya, fikk vi se en helt fantastisk solnedgang. Det rosa, blandet seg så fint inn i det blåe og skinte ned i det klare fredelige vannet som kun ble forstyrret av de lange spiselige sivet. Det var som om det var verdt det hele. Er glad for jeg dro, men skuffelsen var større. Lang meg inn på et motell/hostell til 30kr. Natta, gode senger, ingen toalettpapir eller frokost. Jaja, i morgen bærer det videre til Cuzco hvor det skjer! Det er snart karneval i Rio og det kjennes til og med her. I går da vi gikk i gata var det parader og plutselig før vi visste ordet av det ble vi sprayet ned med såpeskum fra en beholder, oi igjen! Daniel i øret, jeg i håret. Vi lo, vi koste oss, uventet og spontant sprang vi i gatene å lo. Håper på den samme i Cuszo! I kveld er da det skjer! :D
”Im leaving this town, Raphael Saadiq..”Sitter på bussen på vei til Cuzco. Ser på alle menneskene. Noen selger frukt, andre noe som kan minne om rispuffer, folk kommer inn i bussen, vil selge is o snacks. Jeg kjøper en pose med de rispufflignende greisen, jenta forteller det er laget av soja. Jeg betaler 1solles (ca.2kr.), selgerene løper ut og bussen kjører med et par ekstra passasjerer som må nøye seg med å stå.Bussen humper videre på den grusete veien, ut vinduet kan man se det er øde. Mennesker sitter utenfor husene sine. Noen passer på kveg. Hva gjør disse menneskene hele dagen? Noen sitter kun å ser ut i luften. Så merkelig for oss i vår travle verden. Det måtte da bli ufattelig kjedelig i lengden. ..
I kveld skal det være stor fest. Begynnelse på karneval. Alle land rundt Brasil er på på feiringen og gatene er fulle av glade mennesker i glinsende fargesprakende festdrakter. Skum og konfetti klistret på både små og store. Glede!
Endelig stopper bussen. Jeg banker på døren for å få komme ut, den er låst, det er varmt i bussen.. vi banker på, ingen på den andre sidene. Bussjåføren kommer omsider og jeg får springe til flere kafeer og butikker til jeg får betale meg inn på en ståtoalett uten papir, just like Africa. For en dag siden var jeg jo på do i jungelen og nøle fortalt det var slanger der, så dette var jo luksus. Ingen vann i vasken, neo det bærer videre..
Etter noen timer begynner nakken å kjenne bussbilletten for 30kr.,, det er mørkt ute, det eneste vi kan se er noen små lys.bussen stopper, da den har stått der et minutt for lenge begynner folkene å rope. ”vamos” la oss dra! Utenfor høres stemmene til et par gamle damer, ”pan con queso” de vil selge oss brød med ost. Un soles, to norske kroner. Det er mørkt og man vet aldri hva som egentlig sjuler seg inni brødet med ost. Har flere ganger spist hårstrå og smådyr på denne turen. I Pantanal var det bare en dagligdags proteinkilde med noen biller i maten. Best var det om kvelden, da kunne man ikke riktig se maten. har ikke vondt av det man ikke vet, er det ikke så? Bussen humper videre, jeg er trøtt, kjøpte ingen pan con queso ut vinduet, er ikke sulten. Vil legge meg i en seng. Lurer på hvor vi skal sove i natt. Ankommer om noen timer på en bussholdeplass i Peru. Et sted jeg aldri har vert, det er mørkt, det er kaldt og det er ukjent... som vanlig, som så mange ganger før på dette endeløse eventyret.
Endelig fremme på hostellet. Et lite hostell i sentrum, vi dro med noen vi møtte på bussen. Vi delte en taxi, og til hostellet dro vi. Hull i veggene, ikke tale om toalettpapir her heller. Det sier kanskje litt at det var en billjardkule som nøkkelknippe. Jaja, for en natt og så kostet det kun 30kr.. klokken har rundet ett hjemme er den 06.40... kanskje folk begynner å stå opp snart.. i alle fall dem som skal på jobb på en søndag. Sulten, må ha noe mat. Ut i nattemørket i en ukjent by. Nei ikke det, ingen toalett, det ene tett, det andre..hmm Donde esta otro banjo? Otro banjo!! (et annet toalett) Toalettet han viste meg var heldigvis ikke tett. Det hadde bare en annen liten ulempe..det manglet dør... jaja a girls gotta do what a girls gotta do. Go natt, skal ligge her til i morgen tidlig. Selfølgelig inni min medbragte siklepose etter jeg fant et kjønnshår i min halvskittne seng...
Arh! Jeg er i himmelen! Klokka ti neste morgen tok vi første og beste taxi til hotellet som stod på papiret jeg hadde fått av reisebyrået i Norge, da jeg bestilte tur til Machupuchu:D 4stjerner minst! HOTELL, ikke HOSTEL! Jess. Gratis cocablad te i resepsjonen. Dette skal hjelpe mot høydesyken som gjør meg gal hver gang jeg skal gå opp en liten trapp. Andpusten, svimmel hodepine, æsj! Her er vi alle fall! Sooove:D
